Aktiv dødshjelp

[NurseB]

Leser i en artikkel på VG.no i dag at en engelsk kvinne med MS som ønsker å reise til Sveits og få legeassistert dødshjelp når hun føler at tiden er moden. De fleste land, Norge inkludert, er jo imot dette, og hun har fått avslag i retten flere ganger.

 

Det er jo et tema som mange har sterke meninger om, men hvordan er det for sykepleiere.. Kan man ytre sin mening for eller imot aktiv dødshjelp eller er det i strid med retningslinjer? Nå tenker jeg ikke på å ytre sin mening på arbeidsplassen/hos pasient eller bruker, men utenfor arbeidsplassen.. Man har jo ytringsfrihet i Norge, men visse ting bør man kanskje være litt forsktig med å ytre?

[Cathrine]

Tja, vet ikke...

Med jevne mellomrom har denne diskusjonen vært oppe i media, jeg tror man som sykepleier har rett til å si sin mening i saken.

Personlig er jeg imot aktiv dødshjelp. Tror det fort kan bli helt galt. Hørte en foreleser fortalte at de syke som ønsket hjelp ofte var redd for selve dødsprosessen, da er det bedre å sikre god smertelindring og trygghet.

Passiv dødshjelp derimot er noe helt annet, å forlenge en vond prosess med kunstige midler er jeg ikke for. Jeg synes også at man skal ha en liberal holdning til bruk av opiater til terminale. Pasienten skal få så mye som han/hun trenger uten at man skal begrense dette p.g.a. fare for en viss respirasjonsdepresjon. Har sett sykepleiere som har vært redde for å gi tilstrekkelig dose, da de er redde at pasienten dør etter denne dosen, og det er uheldig. Ingen pasienter bør kjempe seg igjennom dødsprosessen med angst og smerte fordi vi er redde for å gi nok.

[Beth]

Sykepleiere må så klart ha lov til å gjøre seg opp sine egen mening og kunne si hva de står for.

Jobber man med syke og døende så er vel arbeidsplassen neppe stedet for å fronte en holdning om aktiv dødshjelp, men utenfor jobb så må man jo kunne si hva man mener.

 

Vel, nå tar jeg nesten for gitt at det er aktiv dødshjelp som man bør være mest varsom med å fronte, men jeg ser også situasjoner hvor det motsatte synet ikke bør frontes for bombastisk.

Jeg er nok ikke nøytral på dette, for jeg er absolutt mot aktiv dødshjelp.

Det er ikke helsepersonells jobb å aktivt ta liv.

[Litago]

Tja, vet ikke...

Med jevne mellomrom har denne diskusjonen vært oppe i media, jeg tror man som sykepleier har rett til å si sin mening i saken.

Personlig er jeg imot aktiv dødshjelp. Tror det fort kan bli helt galt. Hørte en foreleser fortalte at de syke som ønsket hjelp ofte var redd for selve dødsprosessen, da er det bedre å sikre god smertelindring og trygghet.

Passiv dødshjelp derimot er noe helt annet, å forlenge en vond prosess med kunstige midler er jeg ikke for. Jeg synes også at man skal ha en liberal holdning til bruk av opiater til terminale. Pasienten skal få så mye som han/hun trenger uten at man skal begrense dette p.g.a. fare for en viss respirasjonsdepresjon. Har sett sykepleiere som har vært redde for å gi tilstrekkelig dose, da de er redde at pasienten dør etter denne dosen, og det er uheldig. Ingen pasienter bør kjempe seg igjennom dødsprosessen med angst og smerte fordi vi er redde for å gi nok.

 

Når det gjelder passiv dødshjelp er jeg helt enig i alt du skriver, og der vi jobber er vi heldige som har en tilsynslege med et lignende syn.

Han er ganske rask med å ta bort medisiner hos pasienter uten livskvalitet, som feks ytrer at de ikke ønsker å leve mer, og han er snar med å starte opp med smertelindrende behandling (Mo-Sco) som del av palliativ behandling.

Feks hadde vi en 98 år gammel dame, som han seponerte alt av hjertemedisiner hos, hvilket resulterte i at hun etter en tid fikk symptomer på hjertesvikt, og døde ganske fort. Hun fikk forøvrig god smertelindring og døde på en svært fredelig og verdig måte!

 

Når det gjelder aktiv dødshjelp er jeg litt ambivalent.

Men jeg tror kanskje jeg heller mot å faktisk være for. Jeg har sett/hatt pasienter med feks ALS, hvordan de sliter og strever, og hvor lite verdig de lever den siste tiden. Og jeg vet med meg selv at hadde det vært meg, så hadde jeg ønsket å ha det slik.

Men det er vanskelig, og jeg kan ikke si at mitt standpunkt er 100% eller endelig.

[Cathrine]

Når det gjelder aktiv dødshjelp er jeg litt ambivalent.

Men jeg tror kanskje jeg heller mot å faktisk være for. Jeg har sett/hatt pasienter med feks ALS, hvordan de sliter og strever, og hvor lite verdig de lever den siste tiden. Og jeg vet med meg selv at hadde det vært meg, så hadde jeg ønsket å ha det slik.

Men det er vanskelig, og jeg kan ikke si at mitt standpunkt er 100% eller endelig.

 

Ja dette er ikke enkelt, jeg ser absolutt problemet.

Likevel er jeg redd det kan få negative konsekvenser om dette blir tillatt i Norge. Er redd enkelte kan føle seg presset, fordi de føler at de er en byrde for sine nærmeste.

[Cathrine]

Jeg leste en artikkel i legetidskriftet om lindrende sedering av døende. Tenkte dette sistatet kunne passe inn i denne diskusjonen her.

 

Nylig ønsket en sterkt smerteplaget britisk kvinne med en forventet levetid på bortimot ett år lindrende sedering uten tilførsel av væske og ernæring. I et slikt tilfelle kan man med sikkerhet si at livet vil bli forkortet (23). Det ble følgelig innvendt at dette ville være en form for eutanasi (24). De britiske legene resonnerte på samme måten og nektet å etterkomme pasientens ønske (25). Interessant nok angret pasienten sin beslutning etter en tid og aksepterte andre palliative tiltak (24). I dette tilfellet ville sedering ha vært et disproporsjonalt tiltak i forhold til symptombildet.

 

Også andre har argumentert for at slik disproporsjonal lindrende sedering egentlig er, eller bør klassifiseres som, eutanasi (20).

 

http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1807418

[Litago]

Når det gjelder aktiv dødshjelp er jeg litt ambivalent.

Men jeg tror kanskje jeg heller mot å faktisk være for. Jeg har sett/hatt pasienter med feks ALS, hvordan de sliter og strever, og hvor lite verdig de lever den siste tiden. Og jeg vet med meg selv at hadde det vært meg, så hadde jeg ønsket å ha det slik.

Men det er vanskelig, og jeg kan ikke si at mitt standpunkt er 100% eller endelig.

 

Herregud, her har jeg velsagt mistet et "IKKE"...

Jeg hadde IKKE ønsket å ha det slik.

[Cathrine]

Herregud, her har jeg velsagt mistet et "IKKE"...

Jeg hadde IKKE ønsket å ha det slik.

 

 

Ingen fare Litago, vi forsto hva du mente

[Cathrine]

På fredag stod det i Dagbladet en lang artikkel om aktiv dødshjelp: http://www.dagbladet...leger/24057786/

 

Der stod det blant annet:

 

-Nederland fikk 4050 mennesker eutanasi i 2010. Det betyr at eutanasi ble benyttet ved nesten tre prosent av alle dødsfall i landet. Loven krever at pasienten selv eksplisitt har bedt om å få dø, men i 20 prosent av tilfellene var det imidlertid legen og pårørende som tok avgjørelsen.

 

Det synes jeg var mye og skremmende at i 20 prosent av tilfellene var det pårørende og lege som tok avgjørelsen. Jeg synes også at det var et veldig høyt tall at 3 prosent av alle dødsfall i Nederland i 2010 endte med eutanasi.

 

Jeg legger inn et sitat til:

 

-Undersøkelser viser derimot at over 70 prosent av den norske befolkningen er for aktiv dødshjelp.

- Det er lett for et friskt menneske å forestille seg selv i en situasjon der døden kan se ut som et bedre alternativ enn å leve. Men helsepersonell vet at mennesker ofte endrer syn når en slik situasjon oppstår, og det er svært få som faktisk ber om hjelp til å dø, sier president i Legeforeningen, Hege Gjessing.

 

Nå vet ikke jeg hvor stor prosentandel helsepersonell som er for aktiv dødshjelp, Men interessant at så mange friske i befolkningen er for, og at de fleste ikke ønsker aktiv dødshjelp når situasjonen er der.

[Sissel]

Jeg er imot aktiv dødshjelp. Helsepersonell er utdannet og oppdratt til å redde liv og bedre livskvalitet og helse. Det at man plutselig skulle få leke Gud og bestemme hvem som skal få lov å dø strider i mot alt man har lærer på skolen. I tillegg kan man feilvurdere situasjoner. Jeg har et eksempel fra jobb der vi hadde en pasient som var preterminal et par uker, men så bedret tilstanden seg og vedkommende ble bedre.

 

Passiv dødshjelp derimot, er jeg for. Det er på en måte mer menneskelig. Vet ikke om det er helt riktig å kalle det det heller, men jeg vil ikke ha et samfunn der man kan avlive mennesker på lik linje som med dyr.

[Cathrine]

Nå har vi den siste tiden sett at stadig flere pasienter drar til Sveits for å få utført aktiv dødshjelp, og nå vil Belgia også innføre aktiv dødshjelp for barn. De kan bli det første landet i verden som innfører dødshjelp uten en nedre aldersgrense. http://www.tv2.no/2013/12/17/nyheter/utenriks/5162562#.Us66qvTuLt8

Er dette en utvikling vi ønsker?

Fremskrittspartiet har aktiv dødshjelp i sitt prinsipprogram, men vil ikke jobbe for det i regjering denne 4 årsperioden.

Dette viser vel at aktiv dødshjelp også kan bli aktuelt i Norge.

[Chris Johansen]

Vet ikke helt hva jeg mener om aktiv dødshjelp, egentlig. Jeg mener jo at det er opp til hver enkelt og bestemme over sitt eget liv, og da også velge utgangen av det. Samtidig tror jeg det kan gå fryktlig galt, når det er usikkerhet, pådriv fra pårørende osv. Egentlig en veldig vanskelig situasjon da det må være ekstremt situasjonsbetinget.

 

Helt enig at det ikke er noen som fortjener å bestemme over når noen skal dø, annet i akuttsituasjoner der man ser at dette ikke går og man velger å gi opp av forskjellige hensyn. Jeg er nok mest for passiv dødshjelp som du nevner her, Cathrine, da det virker mest fornuftig.

 

Vet ikke om denne er postet på forumet fra tidligere, men en kvinne ved navn Jane (53) med ALS velger å dra til Sveits og det er bestemt fra hennes side at hennes liv ender i kveld. Link til artikkel: http://www.tv2.no/a/5210453#.Us70MXmHnwK

[Smurfen]

Jeg er i utgangspunktet for aktiv dødshjelp, men kan se dilemmaene rundt det. Men utgangspunktet er at mennesket selv skal få bestemme over sitt liv uten samfunnets inngripen så lenge man ikke skader andre med valget sitt. Kardemommeloven er den fineste loven jeg vet om! Jeg snur spørsmålet litt; hvilken rett har samfunnet, politikere og landets innbyggere til å bestemme i så stor grad over en annens liv? Hvis et menneske som er klar og orientert og som aldri kan få det bedre igjen - ønsker å dø, hvilken rett har vi til å bestemme at personen skal pines gjennom noen lange måneder eller til og med år, bare fordi at "man må jo leve". Skal man leve for enhver pris?

 

La oss ta ALS-diagnosen som utgangspunkt. Pasienten vet selv hva som vil skje med kroppen. H*n vet også at dette er noe man aldri blir frisk av og at kroppens funksjoner vil visne bort sakte men sikkert. Mange av dem kommer inn på sykehuset med infeksjon etter infeksjon, de kan til slutt ikke snakke, le, bevege armer eller ben, til slutt mister de muligheten for selv å kunne puste, mange av dem sliter med angst pga pusten. De opplever ofte å ikke bli forstått, selv med hjelpemidler for å kommunisere.Dette er et liv der kroppen blir ens eget fengsel. I tillegg er man kanskje redd for å bli husket som h*n med ALS, i stedet for den personen de egentlig er. Så sier denne personen mens h*n fortsatt har kommunikasjonsferdigheter i behold at "nå orker jeg ikke mer. Jeg har det helt jævlig, jeg ønsker ikke å visne enda mer, hjelp meg å dø". Jeg kan ikke forstå at noen mener at dette er noe samfunnet skal ha noen som helst rett til å nekte dette mennesket.

 

Noen argumenterer med at sykepleiere ikke skal skade et annet menneske, og derfor ikke skal bidra med aktiv dødshjelp. For det første, når er det vi skader mest? Når vi lar en person i en ekstrem situasjon leve, eller når vi lar h*n dø etter eget ønske...? Personlig tror jeg vi gjør større skade på pasienten å nekte h*n dette ønsket. Og da mener jeg ikke bare for pasienten heller, jeg tror en del pårørende kan sette pris på å få ta farvel på en ordentlig måte, og ønsker å støtte pasientens valg (dette vil selvfølgelig ikke gjelde alle). For det andre, blir det ikke da litt feil å si at man er for PASSIV dødshjelp? Der man seponerer alt av behandling, og gir morfin skopolamin i siste fase. Det er jo også å "skade". Nei, man skader kanskje ikke aktivt på samme måte, men det valget vi tar, vil fortsatt gjøre fysisk skade på pasienten. Jeg vet også at noen argumenterer med at vår rolle ikke er å leke gud over liv og død. Gjør vi ikke dette nesten hver dag i vår jobb? Vi jobber for å redde livet, samtidig setter vi HLR og RESP% i fall noe skulle skje. Ingen av oss vet om vi kunne greid å gjenopplive pasienten til et godt og verdig liv, men vi tror sannsynligheten for det er liten, derfor settes det føringer for hva vi skal gjøre i den gitte situasjonen. For det andre er det vel egentlig ikke vi som tar valget om at pasienten skal dø, det er det pasienten selv som gjør. Dersom aktiv dødshjelp noen gang innføres i Norge vil det sannsynligvis være en komitè som evt gir dispensasjon, men det er fortsatt pasienten som velger, og h*n kan når som helst trekke seg.

 

Jeg tror mange er imot det, fordi dette handler om selve livet. Livet er jo noe hellig for de fleste av oss. Og kanskje ekstra mye for oss som helsepersonell som jobber for å redde det! Selvfølgelig vil det stride mot alt vi har av følelser å gå imot dette via aktiv dødshjelp! Men sykepleie handler også om lindring. Det er ikke alltid vi jobber for å redde liv, noen ganger er jobben vår å sørge for at pasienten har det så godt som mulig den siste tida av livet. Jeg tror vi lindrer bedre om en pasient med høyt ønske om å få dø, får lov til dette. Visst ville det føles feil og skummelt for mange av oss, inkludert meg selv. Men noen ganger må vi kunne ta avgjørelser som strider mot våre egne følelser og la pasientens meninger og følelser få gå foran våre egne, i hvert fall når dette gjelder pasientens eget liv. Foreløpig er det ingen av oss som kan hjelpe pasienten med dette, bra for meg må jeg si, jeg slipper en så stor indre strid i hverdagen. Men til syvende og sist er det pasienten det handler om, ikke meg selv.

 

Avslutningsvis vil jeg si at jeg ser dilemmaene rundt det. Hvor skal grensen gå? Hvem skal få dispensasjon og ikke? Dette er selvfølgelig vanskelige spørsmål å svare på, og det er grenser som må settes av andre enn meg, men at det bør være strenge kriterier er for meg klart. Vi må lære oss å ikke alltid tenke svart-hvitt, noen ganger er de beste avgjørelsene de vanskelige avgjørelsene, der det må brukes skjønn (som selvfølgelig må samsvare med det aktuelle lovverket). Et strengt lovverk vil dessverre kunne utelukke en del pasienter der aktiv dødshjelp hadde vært en god løsning. Men det utelukker også faren for å gjøre feilvurderinger motsatt vei, at en som får innfridd sitt ønske, kunne fått en god livskvalitet senere og levd lenge, at pasienten ikke var klar og orientert rundt problemstillingen etc.

 

Ble svært langt dette, jeg har mye meninger rundt nettopp dette temaet, som dere sikkert har skjønt! Dette er ikke en kritikk mot de som er imot, men jeg håper å kunne få frem argumenter man kanskje ikke har tenkt på, eller at man ser ting på en litt annen måte. Kom gjerne med konstruktive innspill, jeg er åpen for andres argumenter, og også åpen for å innrømme evt feil dersom jeg ikke finner gode argumenter tilbake

[Litago]

Jeg er langt på vei enig med deg.

Jeg heller også mot å være for aktiv dødshjelp.

Jeg har sett såpass mange med ALS i løpet av årene, og vet hvor grusom en sånn sykdom er.

Hadde jeg selv fått en så grusom diagnose er det mulig jeg selv hadde avsluttet livet før jeg ble så dårlig at jeg var avhengig av andre for å gjøre det.

Jeg har også vært klar på, iforhold til de rundt meg, at om jeg skulle komme ut for en ulykke der alternativene er å dø eller å holde meg i live med respirator i vegetativ tilstand ute av stand til å røre meg, spise selv, stelle meg selv, gå på do selv, kommunisere, så vil jeg heller dø. Også sånne pasienter har jeg sett flere av (altså våkne, ikke komatøse), og jeg ser ikke at dette er et veldig liv.

Men ja, jeg ser også de etiske dilemmaene rundt dette med aktiv dødshjelp, helt klart.

[Cathrine]

Tenkte på denne tråden da jeg la ut dette på facebooksiden vår i går. Den viser et eksempel på hvor viktig det er å bli sett, hjulpet, trøstet og forklart når man står i sitt livs største krise, og kanskje man da endrer mening og ikke ønsker aktiv dødshjelp likevel. Kopierer inn litt av det som sto i artikkelen:

Quote

 

- Kreften har gått for langt, det er ikke mer vi kan gjøre for deg. Uten noe form for faglig oppfølging til å forklare, gi svar eller støtte, eksisterte vi i et påfølgende 2 ukers vakuum mareritt. Overlatt til oss selv, inn i døden, inn i det ukjente og skremmende. Hva nå? 

"Jeg vil ikke pines til døde" sa du. "Da reiser jeg heller til Sveits og blir fort ferdig med det". Det var rart å høre deg si det. "Sveits!" Men i din nød, din redsel og ditt ønske om å slippe, rant hjertet mitt over med medfølelse og støtte. Vi visste lite om det å dø av kreft, men forsto du ville få plager. Vi var redde. Aldri nølte jeg med å støtte deg, uansett hva, også til Sveits.

Inn i 3.uka lette vi oss frem til kommunens kreftkoordinator. Dagen etter kom hun hjem til oss. Tryggheten selv. Opplyseren, Veiviseren, Støtten. Orienterte oss i det fremmede landskapet. Tok vekk bekymringer og trygget oss både praktisk og følelsesmessig. La en plan på kort sikt og på lang sikt. Koordinerte hjelpere av mange slag, telefoner og papirer, - koordinerte kaoset så vi best mulig kunne bruke tiden på de nære, kjære ting.