Jump to content
Sykepleiediskusjon

dårlige perioder på jobb


Guest gjest

Recommended Posts

Hei :)

Jeg er har jobbet som sykepleier i 2 år, på samme avdeling.

Var nok en veldig engstelig student, redd for å gjør noe galt. Jeg føler at jeg kom meg veldig når jeg begynnte og jobbe som ferdig utdannet. Men opplever innimellom perioder der jeg overhode ikke takkler stress. Har jeg en litt dårlig pasient blir det "kaos" i hodet mitt. Det går alltid bra, og noen ganger med litt hjelp fra kollegaer kommer jeg alltid i mål. Men på disse dagene går jeg rundt med gråten i halsen og forbanner meg selv som ble sykepleier.

Har hatt mange sånne dager i det siste, og i stedenfor å takkle de bedre (med mer erfaring tenker jeg) så gruer jeg meg mer til og gå på jobb, og blir skikkelig stresset med engang jeg får ansvaret for en pasient som er litt dårlig. Jeg lurer på om dette er normalt, om andre også har det slik?

Andre dager "har jeg det i meg" når jeg kommer på jobb. Da er det sånn at små ting stresser meg, og jeg overdriver i hodet mitt hvor dårlige pasientene er. Klarer ikke å slappe av selv om jeg egentlig vet at pasientene har det greit.

Så lurer jeg på om og ev når det er greit å ta seg noen egenmeldingsdager? Jeg føler at jeg absolutt hadde hatt behov for en pause. Er stress på jobb dårlig grunn? Det er lav bemanning og ofte overbelegg av pasienter på avd for tiden, så tviler på at jeg får noen dager permisjon uten lønn, som jeg egentlig hadde syntes var greit.

 

Jeg føler at jeg av og til er som en slags robot på jobb. Fordi det er travelt har jeg ikke tid til å snakke skikkelig med pasientene. Jeg kan overse ting med vilje som jeg egentlig skulle ha gjort. Så føler jeg meg som en dårlig sykepleier.

Føler at jeg har glemmt så utrolig mye av det jeg lærte på skolen. Og at jeg absolutt ikke klarer å huske så mye som jeg burde av det jeg har lært/skulle ha lært på min avdeling.

 

Tror jeg har kommet inn i en liten ond sirkel. Gruer meg til å gå på jobb fordi jeg ikke takkler det, ikke kan nok, ikke er flink nok med pasientene osv. Noen som har hatt det slik og ev har noen gode råd?

Må også nevne at jeg har veldig gode kolleger, alltid lov å spørr og alle blir inkludert, og at jde fleste dagene på jobb så trives jeg. Men har vert tungt siden desember.

 

Har ikke så lyst å snakke med sjefen min. Er av typen som har vanskligheter med å fortelle hvordan jeg har det.

Link to comment
Share on other sites

Tror endel føler mer eller mindre det du beskriver i perioder, men enkelte takler stress bedre enn andre. Min erfaring var at jo lengre jeg hadde jobbet på avdelingen jo tryggere ble jeg og taklet bedre stress og uforutsette situasjoner. Har også merket at min egen dagsform har hatt stor betydning. Men vi er jo forskjellige, så det kan jo være at du ville trives bedre på en avdeling som er litt roligere, eller der man ikke har så mange dårlige pasienter.

Mitt råd er å gå til legen og fortell hvordan du har det, viktig å ta sin egen helse på alvor. Hvor mye det er å gjøre på avdelingen kan ikke du ta hensyn til, og jeg tror du trenger litt mer tid enn et par dager med egenmelding. Når du kommer tilbake i jobb (hvis du får sykemelding da) synes jeg du skal gi deg litt tid og kjenne etter hva du føler, for det virker jo som om du trives godt tross alt. Se frem til sommeren om dette bedrer seg, hvis ikke ville jeg funnet meg en annen jobb, Det er ikke godt å gå på jobb når man føler det slik du gjør nå. Da er det bedre å finne seg et roligere sted med en gang der du slipper dette stresset.

Du får ha lykke til og hold oss gjerne oppdatert.

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Hei, hopper inn i emne, var ferdiutdannet sykepleier i okt 2011. Gikk så og si rett ut i mamma permisjon. Derfor valgte jeg å gå ut i jobb når babyen min var 5 mnd, 50%. der var det underbemannet til enhver tid og var mye alene på min vakt. Kunne stå med opptil 13 pasienter alene uten noen å henvende meg til. Det er uansvarlig synes jeg. Har inntrykk at slik er det på de fleste avdelingene (Stort sett alle i min krets er merkelig nok sykepleier), jeg føler til langt inni i hjertet mitt at jeg er sykepleier, men jeg må få være ny og det får jeg ikke. Har valgt derfor å slutte på jobb og som sykepleier og legge den karrieren bak meg. Det jeg skulle ønske at det var lærlings tid på endt sykepleier, feks 6 mnd der man gikk på topp mer eller mindre til mindre lønn.

 

Skulle bare lette hjertet mitt..

Link to comment
Share on other sites

  • 6 months later...
  • 4 weeks later...
Guest Cathrine F

Jeg har selv opplevd å jobbe med kollegaer som har det som deg. Jeg har jobbet på en avdeling der det til tider kreves stor selvstendighet da arbeidspresset til tider kan være høyt, og det kan til dels være dårlige pasienter. Vi tar ting ulikt, og jeg har opplevd å se at enkelte kollegaer kan oppleve ansvaret stressende. Eller har "dårlige" dager der du kan se de er stresset og kanskje ikke helt opplever mestring. I en ideell situasjon så skulle det vært litt bedre tid til å ta vare på hverandre, og det burde være lov å ha litt "roligere" dager. Jeg har opplevd både å kjenne ansvaret med for mange eller for dårlige pasienter tynge, og jeg har opplevd å ikke kunne hjelpe kollegaene godt nok når jeg ser de har det vanskelig. Og det er ikke en god følelse for noen. En god leder bør fange opp dette, men jeg opplever at ledelsen ofte er opptatt på annet hold. Jeg syns det er for lite rom å få være nyutdannet, og kanskje alle burde få gå litt på topp først. Man er forskjellig og trenger litt ulik oppfølging for å utvikle oss. Samtidig så skal en og ha i bakhodet at kanskje en skal forsøke å jobbe andre steder, det kan gi gode erfaringer og en kan få oppleve mestring. Håper det har ordnet seg for deg!

Link to comment
Share on other sites

  • 1 year later...
Guest tommy

Ja jeg vet ikke hva jeg skal si, men det er kanske helt annerledes nå en de var når jag tok min utdnnelse (vi var elever på den tiden.) Har også vært med om underbemanning og stress på avdelinger jeg har arbeidet. Jeg tror allikevel man skal tenke nøye igjenom hva sykepleie og sykepleiers ansvar innebærer før man tar valget og sette seg på skolebenken i 3 år. Jeg vet ikke, men sykepleierne i dag blir nok pålagt mye mer ansvar i dag en i min tid, selv om vi også da hade ansvar. Skulle være artig å spørre...har sykepleiere i dag blitt noen form for administratører? Jeg spør bare for de virker som de sjelden driver praktisk sykepleie nå lenger, se bort fra medikamentbehandling og annet som har med medisin å gjøre (vask, re senger, skylleromsarbeid m.m.)
Jag har som dere kanske skjønner ikke jobbet i faget på mange år, så skulle være artig å høre vad dere har å fortelle i 2015.

Link to comment
Share on other sites

  • 10 months later...

Dette er en gammel tråd, men jeg vil bare dele min erfaring - du er ikke alene om å ha det sånn TS.

 

Nå er jeg fremdeles student, men har noen år på baken i arbeidslivet og kjenner igjen følelsen fra både tidligere jobber og praksis.

 

Etterhvert som jeg har blitt eldre (nå høres jeg kanskje eldgammel ut, men er altså 32 år) har jeg innsett at problemet mitt henger sammen med to ting: 1. Jeg er høysensitiv, og dermed avhengig av et rolig arbeidstempo for å beholde roen og oversikten. Jeg blir overstimulert av for mye stress og dermed kollapser hjernen - iallfall er det slik det føles. 2. Jeg har kraftig PMS, og i disse periodene forsterkes høysensitiviteten i tillegg til at jeg blir utmattet, klumsete, usikker og redd.

 

Jeg har konkludert med at jeg ikke har 100% arbeidskapasitet og bekymrer meg for når jeg skal begynne å jobbe. Jeg kan såklart jobbe deltid som jeg har gjort hele livet frem til nå, men med tanke på økonomi og pensjonssparing er jo ikke det særlig lønnsomt i lengden. Jeg kvier meg for å ta opp dette med fastlegen min - når

Jeg har nevnt PMS problemene kommer han med en teori om at jeg egentlig er deprimert. Noe jeg er 100% sikker på at jeg ikke er. At jeg er høysensitiv tørr jeg ikke nevne en gang. Ingen veldig gode råd fra meg altså, bare mine tanker rundt min lignende situasjon :)

Link to comment
Share on other sites

Dette er en gammel tråd, men jeg vil bare dele min erfaring - du er ikke alene om å ha det sånn TS.

 

Nå er jeg fremdeles student, men har noen år på baken i arbeidslivet og kjenner igjen følelsen fra både tidligere jobber og praksis.

 

Etterhvert som jeg har blitt eldre (nå høres jeg kanskje eldgammel ut, men er altså 32 år) har jeg innsett at problemet mitt henger sammen med to ting: 1. Jeg er høysensitiv, og dermed avhengig av et rolig arbeidstempo for å beholde roen og oversikten. Jeg blir overstimulert av for mye stress og dermed kollapser hjernen - iallfall er det slik det føles. 2. Jeg har kraftig PMS, og i disse periodene forsterkes høysensitiviteten i tillegg til at jeg blir utmattet, klumsete, usikker og redd.

 

Jeg har konkludert med at jeg ikke har 100% arbeidskapasitet og bekymrer meg for når jeg skal begynne å jobbe. Jeg kan såklart jobbe deltid som jeg har gjort hele livet frem til nå, men med tanke på økonomi og pensjonssparing er jo ikke det særlig lønnsomt i lengden. Jeg kvier meg for å ta opp dette med fastlegen min - når

Jeg har nevnt PMS problemene kommer han med en teori om at jeg egentlig er deprimert. Noe jeg er 100% sikker på at jeg ikke er. At jeg er høysensitiv tørr jeg ikke nevne en gang. Ingen veldig gode råd fra meg altså, bare mine tanker rundt min lignende situasjon :)

 

Beklager litt OT. Men jeg fant dette rådet angående PMS. Kan jo være at du vet det, men jeg kopierer den inn her:

 

Nyere antidepressive midler (SSRIer, eks. Fluoksetin, Fontex) er i studier vist å ha god effekt ved uttalt PMS. Kortvarig behandling i perioder med plager (10 til 14 dager) er vist å være like effektivt som kontinuerlig behandling. Studier viser raskt innsettende effekt, ulikt det en ser ved depresjon eller angst.

 

http://nhi.no/foreldre-og-barn/ungdom/livsstil/premenstruelt-syndrom-1379.html?page=4

Link to comment
Share on other sites

 

Beklager litt OT. Men jeg fant dette rådet angående PMS. Kan jo være at du vet det, men jeg kopierer den inn her:

 

Nyere antidepressive midler (SSRIer, eks. Fluoksetin, Fontex) er i studier vist å ha god effekt ved uttalt PMS. Kortvarig behandling i perioder med plager (10 til 14 dager) er vist å være like effektivt som kontinuerlig behandling. Studier viser raskt innsettende effekt, ulikt det en ser ved depresjon eller angst.

 

http://nhi.no/foreldre-og-barn/ungdom/livsstil/premenstruelt-syndrom-1379.html?page=4

 

Takk for svar :) Jo, jeg har vurdert SSRI og jeg har en resept liggende. Legen mener at jeg skal ta det kontinuerlig i fall det er en underliggende depresjon som er der hele tiden og som forverres av hormonsvigningene. Jeg har lite lyst til å begynne på medisiner på grunn av bivirkningene, men om jeg skulle prøve tror jeg at jeg vil følge anbefalningene jeg har lest i forskning og kun ta det i lutealfasen. Det er som regel to til fire dager i måneden som er virkelig ille, resten av tiden fungerer jeg greit eller bra. Det er heller ikke sånn at jeg blir suicidal eller er til fare for andre, så foreløpig vurderer jeg det derfor dit at jeg ikke ønsker å begynne på medisiner.

Link to comment
Share on other sites

  • 3 months later...
Guest Kristoffer

Hei. Jeg føler på det samme. Har vært sykepleier et halvt år og har nettopp startet i jobb i ny avdeling. Jeg var veldig plaget med problemet som beskrives i den forrige jobben og håper at dette skulle bedre seg med et annet arbeidsmiljø. Det gjorde det altså ikke. Jeg føler det slik at pasientene tar for mye av tiden min til å komme rundt med de andre arbeidsoppgavene (som å lage medisiner, bestille portør, ta målinger osv). Jeg mister oversikten og kommer ikke i mål med arbeidsoppgavene mine til vakten er ferdig selv om jeg ikke har sittet meg ned siden jeg kom på jobb. Jeg opplever det som svært knusende fordi jeg har et sterkt ønske om å være en god sykepleier, men føler at jeg ikke får dette til. Jeg har følt meg helt alene om dette og var derfor veldig «godt» og trøstende å vite at andre føler ting på samme måte. Har vurdert å begynne i ny jobb, men liker likevel veldig godt avdelingen jeg jobber i.

Link to comment
Share on other sites

  • 3 months later...
Guest Marianne

Godt å lese at man ikke er alene med å kjenne det slik? Jobbet som sykepleier i noen år. Ble etter endt utdannelse plaget med smerter,noe som igjen gjorde at jeg ikke kunne jobbe heltid. Har merket meg mer det siste året samme problem som mange av dere nevner.

Føler meg ofte alene og skulle gjerne hatt noen og snakket med. For det kommer og går. Vil nødig snakke med sjefen ang. Dette. Vil ikke være den "svake". Snakket med lege om dette. Men er usikker hva jeg vil gjøre. Har det jo greit. Men det er så vondt og konstant kjenne på at du er den dårlige sykepleieren, siden du føler du har glemt mye fagstoff,er klumsete og distre/glemsk. Og saken blir ikke bedre når man blir irettesatt av sjefen? Ofte tar jeg med jobben hjem...tenker ofte og vurderer om jeg kunne gjort ting anderledes. Ofte sitter jeg på overtid for å få dokumentert alt som man har gjort. Er meget usikker på om jeg vil fortsette i en jobb der jeg kjenner meg udugelig, men er usikker hva jeg skal gjøre istedet.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...

Important Information

Privacy Policy