[banshee]

Jeg har ikke så mye råd å komme med, men det kan virke på meg som dette av en eller annen grunn gjelder mer på sykehjem enn sykehus, der miljøet kanskje er yngre, og ikke har jobbet så lenge (altså ikke noen "jeg vet best"-holdning). Der er samarbeid kanskje også viktigere, siden man alltid kommer ut for utfordringer man ikke har møtt før, som fører til et tettere samarbeid og mer åpenhet og aksept når det kommer til ting man er usikker på?
Jeg syns ihvertfall du burde prøve å jobbe litt på et sykehus før du evnt tenker på å skifte yrke.

[Cathrine]

Huff.. så slitsomt dette hørtes ut..
Jeg tror ikke dette er spesielt for sykehjem selvom det kanskje er mer utbredt der, antakelig kan man oppleve dette overalt. Men jeg vil anta at dette fenomenet lettere opptrer steder der flere yrkesgrupper jobber tett og deres arbeidsoppgaver overlapper hverandre til en viss grad.
Da jeg var nyutdannet begynte jeg på sykehus. På den avdelingen var det flere hjelpepleiere som nærmet seg pensjonsalder. Enkelte av disse kunne være direkte vemmelige overfor nyutdannete. De var raske til å ta deg for bagatellmessige feil. Det var veldig ubehagelig. Men disse ga seg etter en stund. Når du hadde jobbet der en god stund fikk du plutselig veldig respekt. Dette fenomenet gjentok seg hver gang det kom en nyutdannet sykepleier.

Jeg har snakket med ledere i andre yrkesgrupper som har erfart det samme. Jeg vil også tro at enkelte leger også har opplevd dette, og da er det kanskje sykepleierene som ikke er helt forståelsesfulle.

Jeg tror det er viktig man sier ifra og ikke lar seg dirigere. Men siden de opplever deg som arrogant så vil det kanskje være lurt å lytte til deres ønsker og prøve å tilpasse etter beste evne. Kanskje de blir mer medgjørlige da...

Hvis situasjonen ikke endrer seg så ville jeg byttet jobb, man kan ikke ha det slik i lengden.
Ønsker deg lykke til og håper det retter seg for deg

[Cathrine]

Det høres jo ikke så enkelt ut i denne jobben din...
Du vil ikke prøve noe helt annet innen sykepleie da?
Det er jo veldig mye å velge imellom, men det kommer jo litt an på hvor i landet du bor.

Alternative yrker der du ikke jobber som sykepleier men som de vil ha behov for din kompetanse kan være i forlag, innen IT avdelinger på sykehus, lærer på vidregående i helse og sosialfag, legemiddelfirmaer, på veterinærklinikker. Dette er hva jeg kommer på i første omgang.

[ballong]

Dette høres drit ut. Jeg ville prøvd meg innen et annet felt før jeg bestemte meg for evt å bytte beite. Min erfaring, dog som sykepleierstudent, er at de tingene er bedre på sykehuset. Jeg var i praksis på blodkreft og andre blodsykdommer, og nøt masse respekt enda jeg bare var student. Det var et veldig godt faglig miljø, og jeg hørte ingen si et vondt ord om noen. Ellers går det an å jobbe i Nordsjøen (og tjene godt med gryn), fengsel eller som bedriftssykepleier. Det finnes et hav av muligheter. Jeg ville ikke gi stedet/stedene en mnd til. Det er best å komme seg ut av det før du er så sliten at du går på en smell. Snakker av dyrekjøpt erfaring. Lykke til, og en klem i din vei fra ballongen.

[Nella]

Frk.Marie, on Oct 8 2009, 08:26 PM, said:

Jeg har jobbet som sykepleier i 4 år. De første tre årene på en korttidsavdeling i kommunen a`la sykehjem og det siste året i omsorgsbolig, også i kommunen. Min største utfordring er ikke pasientene, men kollegaene. De fleste er dyktige, men dessverre så er det mye baksnakking og sladder. Det er vel ganske vanlig i kvinnedominerte yrker, men siden jeg ikke velger å ta del i det blir jeg på en måte holdt utenfor. Jeg er i slutten av 20 årene og har i begge jobbene fått mye ansvar. For meg virker det også som at mye av problemet ligger her. Hjelpepleiere som har jobbet der i 30 år har plutselig en yngre overordnet. Det er vanskelig å delegere arbeidsoppgavene uten å bli sett på som en bedreviter og mange karakteriserer meg som arrogant i følge sjefen. Det brukes mer tid og ressurser på å løse konflikter på jobb enn å utvikle det faglige miljøet. Flere av mine venninner som også jobber på tilsvarende steder har samme erfaringer som meg. Til og med mormor som jobbet som sykepleier for 50 år siden sier at de samme problemene var da. Sjefen ber meg om å trå varsomt, og med det så legimiterer han jo baksnakkingen.

Hvilke erfaringer er det der ute? Er dette en typisk sykehjems-problematikk?


Mvh
Sykepleier i tenkeboksen

Jeg tror ikke du har valgt feil yrke etter som du beskriver det, men har vært uheldig med arbeidsmiljøet. Jeg ville søkt meg til andre steder hvis du ikke orker å ta kampen med skittsnakkingen. Så lurer jeg på hvor lederen befinner seg, burde ikke han først og fremst være den som tar tak i konfliktene på jobb?

[Beth]

Jeg har jobbet 15 år på sykehjem og jeg tror det er viktig å innse at det ER annerledes å jobbe som sykepleier på et sykehjem (o.l. i kommunehelsetjenesten) enn på sykehus. På sykehjem er sykepleiere ofte i mindretall. De fleste av pleierne er hjelpepleiere eller ufaglærte, og mange har jobbet der opp mot 30 år som du sier og har veldig lang erfaring med sykepleiere som kommer og går. Og de orker ikke tilpasse seg alle nye ideer de diverse sykepleierne kommer med. I alle fall ikke sånn uten videre.
Man må fortjene respekt ! Og de må forstå hensikten og viktigheten av det man vil de skal forandre.

Jeg reagerer litt på at du sier at fordi du ikke deltar så blir du holdt utenfor, og at du er en overordnet!
En sykepleier på sykehjem er ikke overordnet andre pleiere. Ja, du har ansvaret for det sykepleierfaglige, men ikke personalansvaret. Det ligger hos avd.leder. Dersom du fremstår som en som bestemmer over de andre så er det nødt til å skape trøbbel. En skal trå varsomt på sykehjem for ikke å fremstå som en Sykepleier, med stor S.(i negativ betydning) Man er en DEL av et team, ikke sjef. Er det uenighet om faglige ting så er det viktig å kunne basere sine meninger på fagkunnskap, for det må de kunne argumentere i mot med fagkunnskap for å motbevise. Forstår de hvorfor, så får du de ofte på din side.

Jeg har alltid hatt et godt arbeidsmiljø i alle mine år på ulike sykehjemsavdelinger.
Da jeg begynte på den avdelingen jeg jobber på nå for ca 5 år siden så visste jeg at det var en avdelingen som hadde hatt mye bråk med "småkonger",konflikter og baksnakking. Noe av det første jeg gjorde var å ta tak i baksnakking/utestegning av en av assistentene, på et et personalmøte. Jeg presiserte at mobbing på arbeidsplassen var faktisk noe som var ulovlig og at vi alle var ansvarlig for hva slags arbeidsmiljø vi ville ha. Det blir ikke bedre enn hva hver enkelt av oss investerer i.
Du sier bare at du ikke vil ta del i det, men hva med ansvaret ditt for å bedre baksnakkingen ? Og jeg skjønner at du blir sett på som arrogant dersom du har tanken om at du er de andre overordnet. Da vises det i fremtoningen din. Man kan delegere oppgaver uten å sjefe, dvs delegere med likesinnede og ikke underordnede som skal dirigeres. Spør man om folk vil ta ansvar for ditt eller datt på en hyggelig måte så når man bedre frem enn ved å befale. Om du skjønner forskjellen.
Jeg opplevde også en gang at en sykepleier fikk en veldig stygg beskyldning fra to assistenter (litt sånn små-konger-typer), og da gikk jeg til avdelingsleder. Og de to fikk ei skrape som gjorde at de ble mer forsiktig i ettertid.

Jeg har også et ønske å fremme det faglige miljøet på avdelingen hvor jeg jobber, men jeg ser at avdelingsleder har mye ansvar der. Hver gang det har vært kurs så var det kun vi sykepleiere som blir sendt på kurs og så skulle vi prøve å få innført nye ting/holdninger på avdelingen hvor de andre ikke har fått samme undervisning eller mangler undervisning totalt. Og det var ikke bare lett.
Nå har jeg mast og mast på avdelingsleder om at når det er kurs så må ALLE på avdelingen sendes på kurs som vil innebære viktig kunnskap om ting som skal vektlegges på avdelingen og i den daglige pleie og omsorg, og jeg begynner å få mer og mer gjennomslag for det.

For et par år siden fikk vi en sykepleier som ville være Sykepleier med stor S. Hun holdt seg unna fellesskapet, litt fordi hun var noe sjenert og ikke så flink med det sosiale. Hun dro seg unna en del oppgaver med begrunnelse av at hun hadde ikke tatt sykepleierutdannelse for å ta "drittbleiene". Det var arbeidsoppgaver som tydligvis var under hennes verdighet som sykepleier. Hun satte seg for seg selv i pausene og holdt seg tydlig for seg selv. I tillegg ga hun de andre pleierne en verbal overhaling om de utførte enn jobb hun mente var hennes ansvar som Sykepleier . Hun sluttet med den begrunnelsen av at hun ble uglesett og holdt utenfor. Jeg hadde aldri problemer med henne, men de andre påsto bestemt at hun oppførte seg på en helt annerledes måte for meg som var sykepleier enn overfor de som ikke var det.
Senere fant vi ut at hun hadde byttet arbeidssted svært ofte , opptil flere ganger i året. Og hver gang var begrunnelsen at hun ikke kom inn i miljøet på jobb og ikke ble respektert, men når det skjer 4,5,6 ganger etter hverandre så burde man kanskje spørre seg selv om det er noe i ens egne holdninger som skaper avstanden til kollegaer ?

Jeg vektlegger alltid overfor mine pleiekollegaer at sammen er vi et team, vi er flinke på ulike områder, men vi er alle avhengige av hverandre. Jeg sjefer ikke over dem, jeg spør som en kollega om de kan tenke seg å ta ansvar for ditt eller datt og jeg deltar aktivt i det sosiale miljøet på jobb. Og presiserer ofte at vi får ikke bedre arbeidsmiljø enn hva vi selv gjør det til.
Vi har sosiale sammenkomster og fester på fritiden hvor vi bygger vennskapet. Sist nå var vi 4 stk på jentetur i London.
Og vi har et flott og humoristisk miljø på jobben, hvor vi deler på oppgaver og hjelper hverandre.

Så, jo, noen miljøer på sykehjem er en utfordring. Noen pleiere er det vanskelig å nå frem til. MEN man får det i allefall ikke til ved å trekke seg tilbake og tenke at man er en overordnet !

Skal man jobbe på sykehjem o.l. så MÅ man innse at det er et helt annet miljø enn man har på sykehus hvor flesteparten er sykepleiere.
Ta opp arbeidsmiljøet på jobben din på neste personalmøte og be de andre sette ord på hva slags miljø de ønsker å ha, og hva alle er villige til (du selv også)å forandre for at arbeidsmiljøet skal bli bedre.
Orker du ikke ta fatt på miljøet på jobben din, så er det kanskje like godt for deg, og de andre, å bytte arbeidsplass.
Ønsker deg lykke til !

[runegp]

Frk.Marie, on Oct 20 2009, 08:50 PM, said:

Etter å ha pratet med mange andre sykepleiere ser jeg nok det at dette er en vanligigere problemstilling på sykehjemenn jeg hadde trodd. Jeg søker ny jobb. Jeg ønsker å ha fokus på det faglige og pasienten, ikke inngrodd dårøig arbeidsmiljø og dårlig innstilling hos mange av hjelpepleierne. Og vet du hva, jeg tror det faktisk er synd for mine medarbeidere. Såpass tro må jeg ha på meg selv:)

He-he..jeg kjenner meg bare sååå godt igjen i det du skriver. Det er ikke så mange ukene siden jeg måtte forsvare mine arbeidsoppgaver ovenfor seksjonssjefen. Noen mente tydligvis at jeg ikke deltok nok i de daglige oppgavene på avd (legge sammen klær, tørke støv og brette vaskekluter). Tabben min var at jeg ikke hadde synliggjort sykepleieoppgavene godt nok. Det verste er at de som klaget ikke på noe tidspunkt gjorde meg oppmerksom på hva de følte. En utpreget ukultur med sutring og klaging og manglende forståelse for at ulike profesjoner har ulike oppgaver. Jeg har jobbet i kvinnedominerte yrker i 20 år, men helsebransjen og særlig sykehjem tar kaka.