Jump to content
Sykepleiediskusjon

dennejenta

Members
  • Content count

    1
  • Joined

  • Last visited

  1. Burde jeg slutte i jobben?

    Jeg har i et par måneder jobbet på et sykehjem, og det er til tider så forferdelig krevende, at jeg rett og slett bare ligger i fosterstilling og gråter i flere timer etter at jeg har kommet hjem. Jeg begynte på sykepleien i august, men nå som jeg har skjekket ut mine fremtidige arbeidsmuligheter i virkeligheten, vil jeg droppe ut. Det gjør meg også enda mer trist. Jobber på en avdeling hvor beboerne trenger hjelp til det aller meste, men det er dog ikke problemet. Problemet er at jeg blir møtt med en utrolig dømmende holdning av flere av mine kollegaer, og ikke minst min sjef. Etter to vakter ble det forventet at jeg skulle klare meg selv, og utføre tunge løft alene. Tre måneder senere har jeg gjort mye fremgang og jeg klarer meg for det meste selv, men det er enda mye jeg lurer på og jeg trenger ofte hjelp dersom det er spesielt tunge pasienter eller løft. Dette forstår ikke kollegaene mine som helst bare vil fortsette med sitt uten å bruke unødvendig tid på å lære meg noe når de har annet de skulle ha gjort. Dette fører til at jeg gang på gang forlater beboerens rom med klumpen i halsen fordi jeg kun fikk gjort en middelmodig jobb. Uten å gå inn på detaljer har det vært noen scenarioer der jeg rett og slett VET at man skulle ha vært to ansatte for å kunne ivareta pasienten. Jeg føler meg rett og slett hjelpesløs, og gruer meg til å dra på jobb hver eneste gang. Selv om jeg ber om hjelp uten å motta det, får jeg kjeft for hver eneste ting jeg ikke enda har lært meg. Jeg har kun jobbet hver tredje helg siden august, så det sier seg selv at jeg enda er ny i gamet, noen forstår selvfølgelig dette, ingen arbeidsplass er svart hvitt, men de jeg somregel blir satt til å jobbe med, forstår ikke dette. Flere av disse snakker tyrkisk, og når de ikke vil at jeg skal skjønne hva de snakker om, legger de om til dette. Jeg synes det er utrolig ekkelt, spesielt da jeg vet at de snakker om meg. Jeg vet at dette ikke bare gjelder meg, men også flere andre studenter på arbeidsplassen. Det er flere som har sagt opp allerede, og vi har opplevd at studenter i praksis rett og slett ikke har møtt opp. Likevel blir det lett å over tid tenke at dette handler om meg og hvordan jeg egner meg som sykepleier. Jeg elsker å jobbe med mennesker, og det er det som gjør det hele så tungt. Jeg vil gjøre en bra jobb, og jeg gjør mitt aller beste og møter bestandig opp på jobb. Det forventes så mye mer av meg enn jeg kan, og jeg begynner rett og slett å tenke at jeg ikke er så egnet til dette yrket alikevel. Jeg har lyst å slutte i jobben, og evt søke etter jobb på et sykehus eller en annen avdeling. Burde jeg gjøre dette, eller bite tenna sammen og vente et halvår til for å se om det blir bedre? Jeg tror ikke lengre at jeg passer som sykepleier, og har lyst til å droppe ut. Min mor har klart å overbevise meg til å fullføre første året da hun tror det er denne jobben som har ført til at jeg har fått sykepleierutdanningen i vranghalsen, men jeg vet rett og slett ikke.
×