Den siste morfin

[Guest nurse]

Hadde en terminal pasient i dag. Alt var stilt inn med smertepumpe og alt fra tidligere på dagen. I tillegg hadde pasienten fått ekstra morfin scoplamin mellom 5-10 mg hver gang, samt robinul. Pasienten var terminal "komatøs". Når jeg kom på min vakt ga jeg litt ekstra morfin ganske tidlig pga. surkling med god effekt. Utover vakten så jeg at respirasjonen ble mer overfladisk med bruk av hjelpemuskler, men hadde ikke lenger så mye surkling. Pasienten virket fredelig, tross alt, så jeg valgte å ikke gi så mye ekstra morfin i tillegg til det som ble gitt på smertepumpe. På slutten ga pårørende beskjed om mer motorisk uro og ubehag. Pasienten virket mer smertepåvirket igjen, så jeg valgte å gi 5mg. ekstra morfin. Pårørende virket lettet for dette. Bare et par minutter senere sovnet pasienten stille inn.

 

Selv om jeg hadde adm. mye mindre morfin enn det legen hadde forordnet som maxdose, sitter jeg likevel med en følelse av at det var den morfinen jeg ga på slutten som ga utfallet for dødstidspunktet. Er det aktiv dødshjelp jeg har utøvd? Det er en ekkel følelse... Jeg har jobbet som sykepleier i 1 år. Jeg har deltatt i en del terminale faser allerede, men dette var første pasienten som var "min" som døde på min vakt. Det var også det første mennesket jeg har sett dødd. Selv om jeg visste at dette var det aller siste allerede før jeg satt morfinen, sitter jeg igjen med en ubehagelig følelse av jeg har gjort noe galt?

[Cathrine]

Først av alt, takk for at du deler dette med oss.

Du har på ingen måte utført aktiv dødshjelp eller gjort noe galt. Du har kun gitt lindrende behandling og det har alle terminale pasienter krav på. Du gjorde det eneste riktige.

Pasienter som virker smertepåvirket skal ha smertestillende i store nok doser. Hadde du derimot valgt å IKKE gi morfin når pasienten var motorisk urolig, så hadde du etter min mening ikke opptrådt forsvarlig.

At din pasienten døde rett etter at du hadde satt sprøyten betyr ikke nødvendigvis at det var utfallet for at han døde da. Du var kun med på å hjelpe pasienten til en fredelig død. Tenk motsatt, om du ikke hadde gitt denne sprøyten, da hadde kanskje pasienten vært urolig inntil han døde på grunn av dårlig smertebehandling. Da hadde du ikke sittet igjen med en god følelse.

De fleste som har jobbet en stund har vel opplevd at pasienten dør rett etter at vi har gjort noe. Det kan være at vi snudde pasienten, sugde opp slim eller ga smertelindring. Håper du i fremtiden fortsetter slik du gjorde i dag, og gir terminale pasienter den smertelindringen de trenger i tilstrekkelige doser. Du skal være stolt over hvordan du taklet dette i dag.

[Cathrine]

Linker til denne tråden jeg. Kanskje den kan være av interesse http://sykepleiediskusjon.net/index.php?showtopic=6315

[Litago]

Du har IKKE gjort noe galt!

Du har utøvd god sykepleie, du har sørget for lindring i livets siste fase.

Morfin i disse dosene er ikke nok til å ta livet av noen!

 

Det er naturlig at du er litt usikker siden du har relativt lite erfaring med terminalpleie og mors, men du vil etter hvert bli tryggere på deg selv og det du observerer og utøver.

Å gi en siste sprøyte med Morfin for å lindre, føles bedre enn å ikke gjøre det og se på pasientens lidelser.

Noen vil alltid være den siste som ga Morfin, og du vil også erfare at et mors IKKE alltid inntreffer rett etter en injeksjon, men at det er tilfeldig om det tar 5 minutter eller 50 minutter, og at noen ganger rekker du ikke gi den siste du egentlig hadde tenkt å gi.

[santi]

Signerer begge de to foregående, selv om jeg også skjønner at følelsen er tøff.

[Guest TS]

Takk for svar og støtte. Jeg vet egentlig at det jeg gjorde var riktig, men den etiske refleksjonen i ettertid var litt ubehagelig. Det er godt å ha noen mer erfarne sykepleiere å henvende seg til, enten det er over internett eller kollegaer jeg jobber sammen med. Jeg snakket med legen om det etterpå. Han sa at han allerede hadde snakket med pårørende om at dette med den siste morfin kunne skje på FORHÅND. Det var godt å få vite. Han sa også det samme som dere at denne dosen ikke kan ta livet av noen, men at det også kunne være slik at smertene på slutten var på en måte det som holdt personen i live. Når man da får morfin som tar smertene, så vil personen få slappe av, og dermed dø. Jeg tenker på en måte at dette er god pallitativ behandling, men "mennesket meg" tenker også at det kanskje kan være å fremskynde døden? Tror jeg må slutte å tenke så mye... TS.

[Litago]

Om så var, at denne Morfinen fremskyndet dødspunktet med en time eller to, hva da?

Hva ville denne terminale pasienten oppnådd med å leve 2 timer lengre. Kanskje 2 timer med smerter og lidelse pga dårlig palliativ behandling?

Mest sannsynlig ville denne pasienten sovnet inn uansett om det ble gitt Morfin eller ei. Det var antagelig bare tilfeldigheter som gjorde at det sammenfalt.

 

For meg dreier palliativ pleie seg i hovedsak om kun 2 ting:

1. Sørge for at pasienten er godt lindret for både fysisk og psykisk lidelse/smerter

2. Ta godt vare på pårørende i denne fasen

Det hander IKKE om å forlenge livet, eller å utsette den uunngåelige døden.

[Cathrine]

Uff.. det er tøft å gå rundt med slike tanker som naturlig nok melder seg når man har sittet med ansvaret for en pasient som dør. Det er en belastning å følge pasienter som ligger for døden, og når man er nyutdannet og ikke har vært med på dette før, så kommer det mange tanker om man gjorde det riktige, Jeg tror veldig mange sykepleiere har sittet igjen med en slik følelse som deg, at man kanskje har fremskyndet døden fordi man ga morfin. Men med litt erfaring ser de at det ikke var galt det de gjorde.

En hver terminal pasient har krav på å bli stelt og smertelindret selv om man risikerer at pasienten dør rett etterpå. Du gjorde en god jobb, du ga smertestillende som pasienten trengte. Av og til er det vanskelig å vite om pasienten har smerter, men er man i tvil bør man gi smertestillende. Ingen pasienter skal dø med smerter fordi vi ikke tør gi nok.

Prøv å sett deg inn i situasjonen at det er du som ligger der og skal dø, eller om det var en av dine nærmeste. Da blir det lettere å se hvor riktig det var av deg å gi denne morfinen akkurat da.

[Guest Bhll]

Pasienten ligger på dødsleie, har blitt observert chane Stoke og gradvis forverring utover kvelden. På natta ca 02.00 blir pasienten motorisk urolig og pusten endret, mer overflatisk enn tidligere. Pasienten reagerer ikke på tilsnakk og er sovende fase. Reagere litt på berøring. Tydelig blåmarmorert og kald i huden. Etter pårørendes ønske blir det gitt 2 mg morfin sc med effekt kl 0310. 

Pasienten blir roligere og sovner inn kl 05.20 med familie rundt seg. I ettertid kom det fram at sykepleieren har tatt feil av dosering, og gitt 20 mg isteden for 2 mg. Dette har ikke blitt gjort med vilje og personen som har administrert og gitt denne dosen føler skyld og har det ikke bra nå i ettertid.  

Hvordan går en fram når slike ting skjer? Hva kan skje med sykepleieren i jobbsammenheng? Og er det reelt å ha følelsen av å ha gitt "aktiv dødshjelp"? 

[Cathrine]

22 hours ago, Guest Bhll said:

Pasienten ligger på dødsleie, har blitt observert chane Stoke og gradvis forverring utover kvelden. På natta ca 02.00 blir pasienten motorisk urolig og pusten endret, mer overflatisk enn tidligere. Pasienten reagerer ikke på tilsnakk og er sovende fase. Reagere litt på berøring. Tydelig blåmarmorert og kald i huden. Etter pårørendes ønske blir det gitt 2 mg morfin sc med effekt kl 0310. 

Pasienten blir roligere og sovner inn kl 05.20 med familie rundt seg. I ettertid kom det fram at sykepleieren har tatt feil av dosering, og gitt 20 mg isteden for 2 mg. Dette har ikke blitt gjort med vilje og personen som har administrert og gitt denne dosen føler skyld og har det ikke bra nå i ettertid.  

Hvordan går en fram når slike ting skjer? Hva kan skje med sykepleieren i jobbsammenheng? Og er det reelt å ha følelsen av å ha gitt "aktiv dødshjelp"? 

Her siterer jeg fra en artikkel skrevet for leger ( som er like aktuell for sykepleiere) om hva man bør gjøre om man begår en feil:

Oppskriften for hvordan du skal vedstå deg en feil, dreier seg i første rekke om å være åpen og ærlig.

 

- Det første du må gjøre dersom du mistenker at du kan ha gjort noe galt, er å etterlate deg spor i journalen. Dessverre hender det ofte at en lege som har gjort en feil, prøver å skjule sine spor. Skriv nøkternt ned hva som skjedde, så har du kommet langt. Deretter er det veldig viktig å snakke med pasienten eller de pårørende og fortelle åpent om hva som har skjedd. Det samme gjør du til kollegene, deretter melder du saken til overordnet myndighet ved sykehuset. Hvis du følger disse rådene, står du mye sterkere rustet enn om du ikke gjør det. Men det er menneskelig å gjøre det motsatte, å forsøke å skjule sporene sine. Dersom pasienten har fått en overdose, så gir du kanskje uttrykk for at pasienten har fått en annen dose enn han fikk. Når du skjuler slike feil, så gjør du dobbelt galt. Hvis du er ærlig og gir beskjed, så ender de fleste slike saker utenfor rettssalen. Disse trinnene kaller jeg å bestå feil (jfr. å bestå eksamen), sier Solbakk.

https://nhi.no/rettigheter-og-helsetjeneste/helsetjenesten/nar-legen-gjor-feil/

[Pally]

Interessant tilfelle; jeg vil jo påstå at det er veldig formildende at det tok over to timer fra dosen ble gitt til pasienten døde. Da tenker jeg at det er svært usannsynlig at det er snakk om et overdosedødsfall/aktiv dødshjelp, men at det "bare" er en feildosering. 

[Guest rimp]

Hvem som bestemmer om pasient skal ha palliativ behandling. Kan pårørende si ni for det  eller ikke ?  finnes det noe lov data for dette.

[Cathrine]

Vet ikke hva lovdata sier, men står litt om dette i denne artikkelen i Sykepleien https://sykepleien.no/forskning/2017/08/parorende-ma-tas-med-pa-beslutninger

[Nuttery]

Leste artikkelen du linket til, Cathrine: 

Jeg husker så fint i begynnelsen av utdanningen, hvor en foreleser gang på gang presiserte at sykepleierens funksjonsområde også innebærer å sikre en verdig død. Hva en verdig død er kan jo diskuteres, men etter en stund får man jo en idé om hvordan man best ivaretar pasienten i deres siste måneder, uker, dager og timer.

Artikkelen over reflekterer over at pårørende bør tas med i "diskusjonen" - noe jeg er helt enig i! De må få medvirke innenfor deres kompetansefelt, og vi må ta ansvaret innenfor vårt. 

Jeg syntes overbehandling er skummelt fordi det i mange tilfeller gjør døden mer uverdig enn den behøvde å være. Til en viss grad syntes jeg pårørende skal skånes for å ta stilling til spørsmålet om behandling/ikke behandling i tilfeller hvor pasienten allerede  (nesten) regnes som palliativ. Jeg har nemlig stor forståelse og respekt for valget om mer behandling - det er jo deres kjære som de vil ha så lenge som mulig! De har ikke sett hva sykdommen kan gjøre! De har håp! Og det er fint - men ikke alltid til pasientens beste. 

Jeg syntes vi, både leger og sykepleiere, bør være flinkere til å ta ansvar for døden. Når det kommer til punktet hvor vi vet hvilken vei det går syntes jeg det er vårt ansvar å virkelig ta ansvar for veien mot døden - og ikke bare følge pasienten, men også de pårørende. 

Død er skremmende, og mange trenger en død å holde. Ikke bare pasienten.