Fortvilet kontaksykepleier...

[Guest Gjest]

Huff...dette er ikke lett å si noe om, men jeg føler meg litt fortvilet.

 

Jeg vil holde dette innlegget helt anonymt, og vil derfor holde det i generelle vendinger. Jeg vil ikke si noe om hvor langt studenten har kommet, kjønn eller praksisperiode. Beklager om det mangeler noe vesentlig, men det er så viktig for meg at det ikke skal kunne gjenkjennes.

 

Til problemet: Jeg er kontaksykepleier for en kjempekoslig student, men h*n er så usikker og redd.

Jeg har tidligere hatt med meg usikre studenter og hjulpet dem frem til trygghet og selvsikkerhet i praksisperioden. Jeg er opptatt av å gi dem en trygg praksisperiode med utfordringer som passer den enkelte.

Men denne gangen ser det ikke ut til å være nok. De fleste studenter ser ut til å vokse med opplevelsen av mestring. I dette tilfellet blir studenten livredd når jeg ber h*n om å utføre noe sykepleierelatert.

 

Jeg tviler ikke på at studenten har mye kunnskap, og klarer fint å utføre de oppdrag h*n får. Men hver eneste gang får jeg et livredd blikk og nesten en bønn om å slippe.

Sammen med meg har h*n blitt mer trygg, men jeg må presse hardt for å få studentes opplevelser og tanker om ting.

 

Å få h*n til å f.eks rapportere om pasienten sin til andre er nesten ikke til å få til.

 

Jeg har tro på studenten, men samtidig bekymret fordi alt dette er oppgaver h*n skal klare helt alene lenger fremme.

 

Noen som har råd? Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme videre sammen med studenten når selv uker med arbeid med å gjøre h*n trygg og milde utfordringer ikke når frem. Studenten mangler bare litt selvsikkerhet...

[Ina]

Har du snakket med student om dette? og hørt hva vedkommende selv tenker om det?
For meg kan det virke som om studenten har behov for trygging på at du er der for å hjelpe og veilede, slik at h*n får øvelse i og erfaring med sykepleieprosedyrer. Jeg vet selv at jeg rett og slett blir et nervevrak når jeg gjør prosedyrer foran andre, men jo bedre relasjon jeg har til sykepleier, jo lettere går det for meg. (For min del er det følelsen av å bli "overvåket" og konstant vurdert, men det går jo bra)

 

Lykke til videre! Så må jeg bare si at du virker som en veldig flott kontaktsykepleier som virkelig er ute etter å gjøre praksis til en positiv opplevelse for studenten :-)

[Kantarell]

Aller først, som "Ina" over her skriv, så flott at du tek tak i problemet, det er altfor få kontaktsjukepleiarar som vil gjere slikt. Eg ville tatt det opp med studenten, og læraren for å høyre kva du kan dokke kan gjere for å gjere ting bedre For mange kan det vere tøft å verte kasta ut i den "harde virkligheta" i praksis, og en treng gjerne god tid for å komme inn i rolla som framtidig sjukepleiar. Det er vansklig å komme med konkrete forslag, når ein har så lite info. (forståelig at du ikkje vil dele meir) Eg tenker at viss studenten er veldig ung, og usikker, så kan det vere ein idè å foreslå et permisjonsår? Det hjalp iallefall både meg, og andre som har syntes at rolla som sjukepleiestudent var krevande..

[Insipidus]

Jeg er enig med Kamilla. Om studenten ikke mestrer sykepleierstudentrollen på tross av god veiledning og tålmodighet, kanskje en pause hadde vært tingen? Kanskje studenten bør revurdere sitt valg av yrke? Sykepleie er ikke for alle. Ta kontakt med skolen og rådfør deg. Hvis studenten ikke utfører og mestrer relevante sykepleieoppgaver på det nivået h*n er nå, kanskje du bør vurdere å stryke h*n i praksis slik at studenten får en ny praksisperiode? Hvis studenten trenger mer tid vil h*n få om h*n tar en ny runde i praksis.

 

Dette er ikke lett. Lykke til!

[Kantarell]

Heisann!

Korleis gjekk det med denne studenten?

[Charming]

Ja, hvordan gikk det =)