Jump to content
Sykepleiediskusjon
dennejenta

Burde jeg slutte i jobben?

Recommended Posts

Jeg har i et par måneder jobbet på et sykehjem, og det er til tider så forferdelig krevende, at jeg rett og slett bare ligger i fosterstilling og gråter i flere timer etter at jeg har kommet hjem. Jeg begynte på sykepleien i august, men nå som jeg har skjekket ut mine fremtidige arbeidsmuligheter i virkeligheten, vil jeg droppe ut. Det gjør meg også enda mer trist. 

Jobber på en avdeling hvor beboerne trenger hjelp til det aller meste, men det er dog ikke problemet. Problemet er at jeg blir møtt med en utrolig dømmende holdning av flere av mine kollegaer, og ikke minst min sjef. Etter to vakter ble det forventet at jeg skulle klare meg selv, og utføre tunge løft alene. Tre måneder senere har jeg gjort mye fremgang og jeg klarer meg for det meste selv, men det er enda mye jeg lurer på og jeg trenger ofte hjelp dersom det er spesielt tunge pasienter eller løft. Dette forstår ikke kollegaene mine som helst bare vil fortsette med sitt uten å bruke unødvendig tid på å lære meg noe når de har annet de skulle ha gjort. Dette fører til at jeg gang på gang forlater beboerens rom med  klumpen i halsen fordi jeg kun fikk gjort en middelmodig jobb. Uten å gå inn på detaljer har det vært noen scenarioer der jeg rett og slett VET at man skulle ha vært to ansatte for å kunne ivareta pasienten. Jeg føler meg rett og slett hjelpesløs, og gruer meg til å dra på jobb hver eneste gang.

Selv om jeg ber om hjelp uten å motta det, får jeg kjeft for hver eneste ting jeg ikke enda har lært meg. Jeg har kun jobbet hver tredje helg siden august, så det sier seg selv at jeg enda er ny i gamet, noen forstår selvfølgelig dette, ingen arbeidsplass er svart hvitt, men de jeg somregel blir satt til å jobbe med, forstår ikke dette. Flere av disse snakker tyrkisk, og når de ikke vil at jeg skal skjønne hva de snakker om, legger de om til dette. Jeg synes det er utrolig ekkelt, spesielt da jeg vet at de snakker om meg. Jeg vet at dette ikke bare gjelder meg, men også flere andre studenter på arbeidsplassen. Det er flere som har sagt opp allerede, og vi har opplevd at studenter i praksis rett og slett ikke har møtt opp. Likevel blir det lett å over tid tenke at dette handler om meg og hvordan jeg egner meg som sykepleier.

Jeg elsker å jobbe med mennesker, og det er det som gjør det hele så tungt.  Jeg vil gjøre en bra jobb, og jeg gjør mitt aller beste og møter bestandig opp på jobb. Det forventes så mye mer av meg enn jeg kan, og jeg begynner rett og slett å tenke at jeg ikke er så egnet til dette yrket alikevel. Jeg har lyst å slutte i jobben, og evt søke etter jobb på et sykehus eller en annen avdeling. Burde jeg gjøre dette, eller bite tenna sammen og vente et halvår til for å se om det blir bedre? Jeg tror ikke lengre at jeg passer som sykepleier, og har lyst til å droppe ut. Min mor har klart å overbevise meg til å fullføre første året da hun tror det er denne jobben som har ført til at jeg har fått sykepleierutdanningen i vranghalsen, men jeg vet rett og slett ikke. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hei!

Ut fra det du beskriver synes jeg du bør slutte i denne jobben. Som sykepleierstudent er det lett å få jobb på sykehus. Jeg gjorde dette selv, og sluttet i en jobb jeg misstrivdes i. Jeg tok jobb på en kirurgisk avdeling på sykehuset, men der får du nok ikke mer enn kanskje 3 opplæringsvakter. I tillegg er pleiebyrden til tider tung på sykehus, men jeg opplevde i hvert fall i mitt tilfelle at jeg fikk en god dialog med både sykepleiere og leger. Det gjorde at jeg lærte mye, og jeg fikk også hjelp når jeg ba om det.'

Videre synes jeg situasjonen du beskriver på sykehjemmet er kritikkverdig på flere måter. Det er et arbeidsmiljø som ikke fremmer de ansattes beste, og helse. Det hadde vært interessant å sett hva arbeidsmiljøtilsynet sier om dette sykehjemmet. Jeg er smertelig klar over at flere sykehjem har overlast av ansatte som ikke snakker norsk, og er ufaglærte. Jeg tenker videre om dette sykehjemmet klarer å ivareta pasientens beste, og gi verdig behandling/pleie. Slike situasjoner du beskriver er ikke bare uverdig for pasienten, men for deg som arbeidstaker. Hvis du har ressurser og energi til det, vil jeg anbefale deg å snakke med f.eks. ditt forbund om hvordan du burde gå frem. Jeg vet også at enkelte lærere på studiet også kan være til hjelp i slike situasjoner, selv om det ikke handler om studiet direkte. Det er gjerne sykepleiere med lang fartstid/erfaring, som vet hvordan du bør gå frem. Jeg ser for meg at arbeidsmiljøtilsynet og kommunelege/fylkeslege hadde vært veldig interessert i tips om hvordan dette sykehjemmet drives.

Avslutningsvis vil jeg absolutt poengtere at du bør bytte jobb. Ut fra dine refleksjoner i dette innlegget synes jeg du presenterer mange tanker som tyder på at du absolutt kan gjøre en god jobb innen sykepleien. Du har nok dessverre vært uheldig med tanke på arbeidsplass. Ikke la deg bli utnyttet, som dessverre mange ufaglærte/assistenter blir på grunn av ressursmangel både i form av økonomi og arbeidstakerkraft. Livet er alt for kort til å bruke tid på slikt som du har kjempet deg gjennom til nå. For din egen psykiske helse, gjør noe annet.

Hvis du har noen andre spørsmål skal du bare ta kontakt, så kan jeg hjelpe deg så langt jeg har kapasitet.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Du må slutte i denne jobben med en gang, dette er ikke bra for deg. Ser ingen grunn til å vente på at det skal bli bedre.Slik som du beskriver det her skal det ikke være. Godt moren din fikk deg til å forsette på studiet, for du viser gode egenskaper som sykepleier. Støtter Nonmaleficence i alt som er skrevet i posten over her. Håper du går videre med dette.

Ønsker deg masse lykke til og velkommen hit i forumet :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Enig med de to som har skrevet over her. 
Hadde jeg vært deg hadde jeg sluttet i jobben og prøvd å finne meg noe annet. Å få seg jobb som tilkallingsvikar (spesielt som spl. stud.) pleier å være enkelt.
Jeg begynte på sykehjem som ufaglært vikar, opplevde det ikke sånn som du har gjort! Jeg fikk 3 opplæringsvakter, men ble fulgt opp og fikk den hjelpen jeg trengte hele tiden til jeg ble trygg i jobben. Følte aldri jeg sto alene om noe, det var alltid noe som kunne hjelpe.

Lykke til! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Your content will need to be approved by a moderator

Guest
You are commenting as a guest. If you have an account, please sign in.
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoticons maximum are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×