Cathrine Posted November 15, 2008 Report Share Posted November 15, 2008 Leste artikkelen på sykepleiens nettsider om ansvarsvakter i psykiatrien http://www.sykepleien.no/article.php?artic...;categoryID=139 Jeg synes det er skremmende at lærere, antropologer osv. får ha ansvarsvakt på en akuttpsykiatrisk avdeling. Det verste var at de enkelte ganger hadde ansvarsvakt selvom det var sykepleier på jobb!?!?! Hva i all verden er dette for noe. Kan hvem som helst få ansvaret for psykiatriske pasienter bare de innehar høyere utdannelse? Dette ville aldri forekommet i somatikken, psykiatriske pasienter får rett og slett en dårligere behandling. Har det også noe med verdsetting av en sykepleierens kompetanse? Tror neppe en av disse yrkesgruppene hadde fått ansvarsvakten til legen... Hva tenker dere som har erfaring fra psykiatrien? Og selvfølgelig alle dere andre Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kitt Posted November 16, 2008 Report Share Posted November 16, 2008 Bedre med en erfaren miljøarbeider som ansvarsvakt enn en usikker, fersk sykepleier! Jada, men psykiatrien er ikke somatikken! Da jeg var fersking i psykiatrien og ikke ante noe om skjerming, psykoser, manipulering, selvskading osv, var jeg ingen god ansvarsvakt! Jeg hadde det medisinske ansvaret, selvfølgelig, men ellers hadde jeg ikke mye peiling på hva jeg drev med. Min svært erfarne assistent "leste" stemningen på posten myyye bedre enn meg og uten han hadde jeg nok tilkalt lege eller delt ut medisiner uten sikkert grunnlag bare for å være på den sikre siden. Selvfølgelig er det ønskelig med en erfaren psykiatrisk sykepleier som ansvarlig på hver vakt, men vi lever i virkeligheten, og der er det ikke sånn! Desverre! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted November 17, 2008 Author Report Share Posted November 17, 2008 Ja, du kjenner jo psykiatrien fra innsiden, så du vet jo hva det dreier seg om Ble litt klokere nå og ikke bare revet med av det som stod i artikkelen. Det er vel rett og slett for få sykepleiere... Så leit, hvorfor fristes ikke flere til å jobbe i psykiatrien mon tro? Husker de vektla eldreomsorg da jeg gikk på sykepleierhøyskolen, i håp om at flere ville begynne å jobbe med det. Kanskje man også skulle vektlagt psykiatri litt mer? Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kitt Posted November 17, 2008 Report Share Posted November 17, 2008 Tror nok somatikken er mer fristende for mange. Psykiatri kan være litt skummelt og ukjent. Ingen trygge prosedyrer og ingen pasient er lik. Selv syns jeg det var deilig å jobbe med ortopedi en stund. En hofte er en hofte er en hofte osv. I psykiatrien er ingen psykose lik, ikke en gang hos samme pasient, og en bipolar lidelse kan snu på minutter. Mange pasienter kan være voldelige og truende. Jeg fant ut at det ikke var så skummelt som jeg trodde, men man må prøve for å finne ut det. Hadde nok vært lurt med litt ekstra informasjon på skolen, ja! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted November 18, 2008 Author Report Share Posted November 18, 2008 Tøft av deg å begynne i psykiatrien Kitt Sikkert spennende å jobbe med dette når man kan noe. Men som du sier så er det for de fleste noe ukjent og da er det lettere å velge somatikk. Da jeg gikk på skolen var det mange dårlige praksisplasser i psykiatrien. Der jeg var i praksis var det kun en sykepleier, hun var avdelingsykepleier og hadde en somatisk vidreutdannelse Hun ba på sine knær om at vi måtte søke jobb der når vi var ferdigutdannet, hun var rett og slett fortvilet. Vi lærte lite, det vi lærte var av læreren på skolen og oppgaven vi skrev som var rettet mot en pasient som vi fulgte opp. Personalet som var nesten uten utdannelse forstod ingenting da vi snakket om å møte pasienten der han var. Vi fulgte opp en dypt deprimert pasient som kun gikk frem og til bake i korridoren. For å få noe kontakt måtte vi gå sammen med pasienten, men da forstod personalet igenting.... Jeg prøvde følge opp pasienten på beste måte og fikk beskjed om at jeg ikke måtte involvere meg så mye, det var ikke bra for meg. Jeg involverte meg ikke mer enn jeg ville gjort med en pasient jeg fulgte opp innen somatikken... Kan godt være at jeg gjorde feil, men jeg prøvde bare å følge veiledning fra lærer og boka. Høres det ut som om jeg gjorde galt? Det ble gitt antidepressiva og etterhvert vurderte de elektrosjokk. Vi fikk stadig bedre kontakt og pasienten kviknet litt til. Det var vel medisineringen som begynte å hjelpe, men det skadet vel ikke det vi gjorde? En uke eller to etter at vi var ferdig i praksis møtte vi denne pasienten igjen, som var helt ugjenkjennelig....Pasienten var blid og kvikk og takket foe all den gode hjelpen vi hadde gitt. Dette var virkelig en morsom erfaring. Så takk kjære pasient, uten deg hadde praksisen min blitt meningsløs. Vi ble også satt til å passe på en pasient som var på vei inn i en manisk psykose. denne pasienten ble dårligere for hvert minutt. Personalet forlot avdelingen, for de skulle ha møte... Så vi studentene måtte pent stå alene med denne pasienten, det vare ingen god opplevelse. Jeg ønsket meg bare hjem... Vel dette var et et langt hjertesukk, men det jeg vil frem til er at mye kunne vært gjort om sykepleiestudentene hadde blitt drillet mer i psykiatri, fått praksisplasser der det var noe å lære. Slik at man slapp å prøve og feile på egenhånd. Da ville de følt seg mer kompetente og kanskje søkt jobb nettopp i psykiatrien, for dette er sikkert et veldig spennende felt med mange utfordringer!!! PS. Jeg vet jo ingenting om hvordan det fungerer i dag da *Pinlig* Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kitt Posted November 18, 2008 Report Share Posted November 18, 2008 Er jo noen år siden jeg var ferdig utdannet også! Jeg var i geriatrisk psykiatri og lærte en masse. Hadde også samme opplevelse som deg med en deprimert pasient. Helt utrolig å se forandringen fra dypt deprimert til lykkelig og glad! Damen min fikk ECT hun, da. Og så var hun utdannet psykiatrisk sykepleier og over 80 år gammel! Grensen mellom å involvere seg og overengasjere seg er svært tynn og kan være veldig vanskelig for studenter og nye. Slet selv med å IKKE tro på pasientene da jeg begynte. Var jo vant til at pasienten skulle tas på alvor, ikke motsatt. Men man hører så mye og må kunne holde seg til å være proffesjonell. Tar man med seg for mye hjem, holder man ikke lenge! Tror problemet mange steder er at personalet rett og slett egentlig ikke har tid til å ha studenter, men bare Må. Sånn var det der jeg var i ortopedisk praksis, ikke gøy! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Cathrine Posted November 18, 2008 Author Report Share Posted November 18, 2008 Ja det er ikke bare psykiatrien som sliter med å tilby gode praksisplasser. Da jeg var i praksis i hjemmesykepleien, var det ikke stort bedre. Psykiatrien blir bare så ekstra sårbar, for det blir med den ene praksisen. Men det var flere i klassen min som begynte i psykiatrien etter at de var ferdige sykepleiere, men det var mange som også kom der i fra da Men uansett er det synd at ikke flere sykepleiere ønsker å begynne å jobbe i psykiatrisk institusjon Mon tro hvor mange sykepleiere det er som velger dette, vet du noe om det? Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kitt Posted November 18, 2008 Report Share Posted November 18, 2008 Aner ikke! Det jeg vet, er at mange prøver seg i psykiatrien for å se og ender opp med å videreutdanne seg til psykiatriske sykepleiere. Og det er jo bra! Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Archived
This topic is now archived and is closed to further replies.