Jump to content
Sykepleiediskusjon
Sign in to follow this  
oyvrot

Mannlige sykepleiere

Recommended Posts

Ja, nå er det en stund siden jeg har vært her..! Glemte ærlig talt hele forumet, og kom tilfeldigvis innom det her om dagen igjen! :)

Har nå kommet meg halveis i utdanningen - dvs. 2 året, 4 semester! :D

 

På spørsmål om jeg trives kan det ta lang tid for meg å klare å skrive et svar som tilfredsstiller mine tanker akkurat på det området. Men skal prøve å være så nøyaktig som mulig;

Det har gått opp og ned. Noen ganger har det vært slik at jeg vurderte å slutte pga. det ikke var noe for meg, rett og slett. Men jeg har alltid tenkt at uansett hva det er i livet så bør en avslutte det en har startet. En bachelor i sykepleie er uansett aldri en dum ting å ha med videre i livet, den kan jo brukes til veldig mye.

Mer nylig har jeg hatt problemer med om jeg føler jeg er "up for it". Sykepleieyrket er utrolig mye mer krevende enn jeg noen gang trodde. Det vet nok dere ferdig utdannede med lang erfaring mye om, så jeg kommer ikke til å fordype dette videre. Men jeg begynte med andre ord å tvile på om jeg hadde det som trengs. Ennå er denne følelsen til stedet, men jeg prøver å tenke på alt jeg faktisk har lært i løpet av disse 1,5 årene, og at jeg faktisk har 1,5 år igjen; mye å lære enda!

Selv om jeg innerst inne vet at jeg uansett ikke kommer til å avslutte utdanningen, har jeg de to (faktisk akkurat to) siste dagene ikke hatt noen tvil om at dette vil jeg fullføre, men dette vil nok også gå opp og ned. :)

 

1. året hadde vi praksis i 10 uker på sykehjem. Dette var både og. Vi skulle lære grunnleggende sykepleie, et fag jeg strøk på i eksamen første gang. (Andre gang gikk bedre.) Selve det å gå på jobb uten lønn synes jeg va ganske kjedelig, spesielt i helgene, og spesielt når det hadde gått så lang tid at de meste av arbeidet var blitt rutine. Men dette blir jeg nok vandt med etter flere praksisperioder.. :P

 

2. året har vi hatt medikamentregning, med krav om 100% på eksamen. Dette gikk, over min forventing, på første forsøk :) Andre eksamen i sykdomslære/farmakologi/førstehjelp og psykiatri sto jeg på, mens siste eksamen i fokus på akut og kritisk sykepleie strøk jeg på, men dette skal gå bra neste gang!

 

Nå, i slutten av januar, venter 9 uker i praksis i psykiatrisk, deretter 9 uker ved medisinsk avdeling.

 

Utenom skolen har jeg vært så heldig å få meg assistentjobb ved sykehuset, ortopedisk avdeling

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ja, nå er det en stund siden jeg har vært her..! Glemte ærlig talt hele forumet, og kom tilfeldigvis innom det her om dagen igjen! :)

Har nå kommet meg halveis i utdanningen - dvs. 2 året, 4 semester! :D

 

På spørsmål om jeg trives kan det ta lang tid for meg å klare å skrive et svar som tilfredsstiller mine tanker akkurat på det området. Men skal prøve å være så nøyaktig som mulig;

Det har gått opp og ned. Noen ganger har det vært slik at jeg vurderte å slutte pga. det ikke var noe for meg, rett og slett. Men jeg har alltid tenkt at uansett hva det er i livet så bør en avslutte det en har startet. En bachelor i sykepleie er uansett aldri en dum ting å ha med videre i livet, den kan jo brukes til veldig mye.

Mer nylig har jeg hatt problemer med om jeg føler jeg er "up for it". Sykepleieyrket er utrolig mye mer krevende enn jeg noen gang trodde. Det vet nok dere ferdig utdannede med lang erfaring mye om, så jeg kommer ikke til å fordype dette videre. Men jeg begynte med andre ord å tvile på om jeg hadde det som trengs. Ennå er denne følelsen til stedet, men jeg prøver å tenke på alt jeg faktisk har lært i løpet av disse 1,5 årene, og at jeg faktisk har 1,5 år igjen; mye å lære enda!

Selv om jeg innerst inne vet at jeg uansett ikke kommer til å avslutte utdanningen, har jeg de to (faktisk akkurat to) siste dagene ikke hatt noen tvil om at dette vil jeg fullføre, men dette vil nok også gå opp og ned. :)

 

1. året hadde vi praksis i 10 uker på sykehjem. Dette var både og. Vi skulle lære grunnleggende sykepleie, et fag jeg strøk på i eksamen første gang. (Andre gang gikk bedre.) Selve det å gå på jobb uten lønn synes jeg va ganske kjedelig, spesielt i helgene, og spesielt når det hadde gått så lang tid at de meste av arbeidet var blitt rutine. Men dette blir jeg nok vandt med etter flere praksisperioder.. :P

 

2. året har vi hatt medikamentregning, med krav om 100% på eksamen. Dette gikk, over min forventing, på første forsøk :) Andre eksamen i sykdomslære/farmakologi/førstehjelp og psykiatri sto jeg på, mens siste eksamen i fokus på akut og kritisk sykepleie strøk jeg på, men dette skal gå bra neste gang!

 

Nå, i slutten av januar, venter 9 uker i praksis i psykiatrisk, deretter 9 uker ved medisinsk avdeling.

 

Utenom skolen har jeg vært så heldig å få meg assistentjobb ved sykehuset, ortopedisk avdeling

 

 

Takk for oppdateringen. Det var spennende å lese hvordan det har gått med deg. Så hyggelig at du de siste dagene nå føler at dette vil du virkelig fullføre.

Interessant at du snart skal ha praksis i psykiatri da. Vet du hvor du skal? Håper du fortsetter å holde oss oppdatert :) Det er jo spennende å høre hvordan det går.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Sondre SS

Postet dette et annet sted på siden og, men siden jeg nå fant en diskusjon om temaet, slenger jeg den like gjerne inn her og!

 

Hei alle sammen!

 

Jeg er en 20 år gammel mann som sterkt vurderer å søke sykepleier ved HiST nå til våren. Jeg er imidlertid som mange andre litt usikker når det kommer til kjønnsfordeling og fordommer, noe jeg håper på å få gjort noe med her på forumet! :)

 

Jeg har i mange år visst at jeg må jobbe med mennesker på en eller annen måte. Jeg er den typen person som ikke hadde overlevd dag ut og dag inn på et kontor, og som føler at kontakten med folk og det å hjelpe andre står veldig sentralt. I tillegg har jeg siden midten av VGS vært totalt oppslukt i alt som har med menneskekroppen å gjøre og kan fort sette meg ned med en fysiologibok på en lørdagskveld bare for kosens skyld.. :) Gikk årsstudium i medisin ved Universitetet i Tromsø 2009-10, et år jeg føler jeg fikk utrolig mye utbytte av! Nå sitter jeg imidlertid litt fast. Jeg må nok inrømme at drømmen kanskje har vært å bli lege, men uten å ha de skyhøye karakterene som skal til, har jeg vel innsett at jeg sannsynligvis ikke kommer inn i Norge med det første. Da sitter jeg igjen med sykepleier som det nærmeste alternativet på lista og ikke misforstå, jeg ser ikke på sykepleier som et "får vel ta til takke med"- alternativ til lege, og er fullstendig klar over at det er et minst like allsidig og spennende yrke som førstnevnte! ;)

 

Så for å komme til poenget: Hva kan jeg forvente som mann i sykepleierstudiet- og yrket i Norge? Noen som vet hvordan klassene på HiST (forutsett at jeg kommer inn) har sett ut mtp menn de siste årene? Og hva kan jeg vente meg i arbeidslivet som mannlig sykepleier? :) Det jeg er litt redd for, og jeg vet at det sannsynligvis er basert på min egen fantasi, er å risikere å måtte skifte sengetøy og vaske folk nedentil dagen lang.. Jeg ivrer etter en arbeidsdag med passe mengde "action", helst på et sykehus og mer av den tekniske delen av medisinen, hvis dere skjønner.. Passer dette bra til sykepleieryrket i dag på f.eks. sykehus? Og hvordan er egentlig forholdet leger - sykepleiere i helsesektoren? Kan ikke tenke meg at det er like ille som det ofte fremstilles i amerikanske filmer..? :P

 

Wow, dette endte opp med å bli et langt innlegg, men hadde satt ufattelig stor pris på om noen kunne gi meg noen støttende ord og motivasjon på vegen! :) Etter å ha vurdert et lass med andre yrker, begynner jeg å innse at medisinen er det eneste feltet jeg kunne tenke meg!

 

Krysser fingrene for mange bra svar! ;)

 

Med vennlig hilsen Sondre

Share this post


Link to post
Share on other sites

Postet dette et annet sted på siden og, men siden jeg nå fant en diskusjon om temaet, slenger jeg den like gjerne inn her og!

 

Hei alle sammen!

 

Jeg er en 20 år gammel mann som sterkt vurderer å søke sykepleier ved HiST nå til våren. Jeg er imidlertid som mange andre litt usikker når det kommer til kjønnsfordeling og fordommer, noe jeg håper på å få gjort noe med her på forumet! :)

 

Jeg har i mange år visst at jeg må jobbe med mennesker på en eller annen måte. Jeg er den typen person som ikke hadde overlevd dag ut og dag inn på et kontor, og som føler at kontakten med folk og det å hjelpe andre står veldig sentralt. I tillegg har jeg siden midten av VGS vært totalt oppslukt i alt som har med menneskekroppen å gjøre og kan fort sette meg ned med en fysiologibok på en lørdagskveld bare for kosens skyld.. :) Gikk årsstudium i medisin ved Universitetet i Tromsø 2009-10, et år jeg føler jeg fikk utrolig mye utbytte av! Nå sitter jeg imidlertid litt fast. Jeg må nok inrømme at drømmen kanskje har vært å bli lege, men uten å ha de skyhøye karakterene som skal til, har jeg vel innsett at jeg sannsynligvis ikke kommer inn i Norge med det første. Da sitter jeg igjen med sykepleier som det nærmeste alternativet på lista og ikke misforstå, jeg ser ikke på sykepleier som et "får vel ta til takke med"- alternativ til lege, og er fullstendig klar over at det er et minst like allsidig og spennende yrke som førstnevnte! ;)

 

Så for å komme til poenget: Hva kan jeg forvente som mann i sykepleierstudiet- og yrket i Norge? Noen som vet hvordan klassene på HiST (forutsett at jeg kommer inn) har sett ut mtp menn de siste årene? Og hva kan jeg vente meg i arbeidslivet som mannlig sykepleier? :) Det jeg er litt redd for, og jeg vet at det sannsynligvis er basert på min egen fantasi, er å risikere å måtte skifte sengetøy og vaske folk nedentil dagen lang.. Jeg ivrer etter en arbeidsdag med passe mengde "action", helst på et sykehus og mer av den tekniske delen av medisinen, hvis dere skjønner.. Passer dette bra til sykepleieryrket i dag på f.eks. sykehus? Og hvordan er egentlig forholdet leger - sykepleiere i helsesektoren? Kan ikke tenke meg at det er like ille som det ofte fremstilles i amerikanske filmer..? :P

 

Wow, dette endte opp med å bli et langt innlegg, men hadde satt ufattelig stor pris på om noen kunne gi meg noen støttende ord og motivasjon på vegen! :) Etter å ha vurdert et lass med andre yrker, begynner jeg å innse at medisinen er det eneste feltet jeg kunne tenke meg!

 

Krysser fingrene for mange bra svar! ;)

 

Med vennlig hilsen Sondre

 

Hei,

 

Det er i hvert fall ikke noe problem å være mann og sykepleier. Mannlige sykepleiere finner du over alt. Jeg har aldri jobbet et sted eller vært i praksis i studietiden hvor det ikke har vært mannlige sykepleiere. De finner du over alt. Selv om det er flest kvinner så er det mange sykepleier menn også.

Som sykepleier kan man få alle slags jobber. Jobber med mye stell og pleie, til jobber helt uten det. Anestesi, operasjon, psykiatri, jordmor, helsesøster, bedriftsykepleier er eksempler på spesialiteter hvor det ikke er stell.

Jeg vil også tro det er lite stell i akuttmottak og legevakt.

Hehe... nei forholdet lege sykepleier er ikke som på amerikanske filmer :) På sykehus har man et tett samarbeid med lege og etter min erfaring fungerer det utmerket.På et sykehus er det mange yrkesgrupper som har ansvar for pasienten, så det er mange man må forholde seg til. Sykepleieren er den som har den tetteste kontakten med pasienten, derfor er det et slikt flott yrke!

Vi har en tråd her om medisin vs sykepleie, som du kanskje synes er interessant siden du også har vurdert å studere medisin

http://sykepleiediskusjon.net/index.php?showtopic=1446&pid=6813&st=0entry6813

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Sondre SS

Hei,

 

Det er i hvert fall ikke noe problem å være mann og sykepleier. Mannlige sykepleiere finner du over alt. Jeg har aldri jobbet et sted eller vært i praksis i studietiden hvor det ikke har vært mannlige sykepleiere. De finner du over alt. Selv om det er flest kvinner så er det mange sykepleier menn også.

Som sykepleier kan man få alle slags jobber. Jobber med mye stell og pleie, til jobber helt uten det. Anestesi, operasjon, psykiatri, jordmor, helsesøster, bedriftsykepleier er eksempler på spesialiteter hvor det ikke er stell.

Jeg vil også tro det er lite stell i akuttmottak og legevakt.

Hehe... nei forholdet lege sykepleier er ikke som på amerikanske filmer :) På sykehus har man et tett samarbeid med lege og etter min erfaring fungerer det utmerket.På et sykehus er det mange yrkesgrupper som har ansvar for pasienten, så det er mange man må forholde seg til. Sykepleieren er den som har den tetteste kontakten med pasienten, derfor er det et slikt flott yrke!

Vi har en tråd her om medisin vs sykepleie, som du kanskje synes er interessant siden du også har vurdert å studere medisin

http://sykepleiediskusjon.net/index.php?showtopic=1446&pid=6813&st=0entry6813

 

Hei Cathrine og tusen takk for svar! :)

 

Jeg tror kanskje det som i størst grad gjør at jeg heller mot sykepleier er akkurat dette med pasientkontakten. Slik jeg forstår (og leste i det forumet du sendte link til), har leger i alle fall i sykehus lite tid til hver enkelt pasient og stort sett kun teknisk og behandlingsansvar. Dette tror jeg ikke er noe for meg, da jeg er en person som trives med å snakke med folk samt å oppmuntre og hjelpe andre, i tillegg til at jeg elsker den medisinfaglige siden. Håper derfor at sykepleieryrket kan være det beste for meg! Det jeg er redd for er at jobben skal bli litt for lite teknisk og alt for mye handle om denne "støtterollen", pluss at det selvsagt ikke er morsomt å få alle "drittjobbene".. ;) Tenker imidlertid at hvis det blir sykepleier av meg, vil jeg nok peile meg inn mot noe innen anestesi, intensiv, operasjon osv.. Tror det kan være noe for meg!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Synes det er veldig gøy å høre om andre gutter og hvordan de opplever å jobbe som å utdanne seg til å bli sykepleier. Jeg har også måttet gå litt gjennom meg selv og kan veldig kjenne meg igjen i den umiddelbare reaksjonen om at jeg måtte finne meg et supermacho yrke. Husker den perioden jeg bestemte meg for å bli sykepleier fikk jeg en plutselig trang til å bli snekker, politi og flyger! Men jeg har absolutt kommet meg over "fobiene" om å jobbe i et kvinnedominert yrke, og har nå søkt skole! Mye takket være forumet! :D

Share this post


Link to post
Share on other sites

Gutt/mann på 21 her, har søkt sykepleie til høsten. Etter et par år med humaniora-studier fant jeg ut at jeg heller ville studere noe som gir meg en jobb der jeg kan jobbe med mennesker, og siden jeg har flere familimedlemmer som er sykepleiere var valget lett. Gleder meg til studiestart :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Gutt/mann på 21 her, har søkt sykepleie til høsten. Etter et par år med humaniora-studier fant jeg ut at jeg heller ville studere noe som gir meg en jobb der jeg kan jobbe med mennesker, og siden jeg har flere familimedlemmer som er sykepleiere var valget lett. Gleder meg til studiestart :)

 

Du er i samme bås som meg, satser også på skoleplass til høsten. Selv om jeg søker sykepleie er det akuttmedisin som ligger mitt hjerte nærmest, og drømmen om å få betalt for å jobbe på ambulanse virker mindre og mindre fjern. Ja det høres litt rart ut, jeg tar sykepleie for å jobbe på ambulanse... så hvorfor ikke ta ambulansefag? Tja, det har nok noe med situasjonen jeg befinner meg i. Merker jeg er sulten på kompetanse, og ser for meg at jeg ville følt meg trygg i yrket med utvidet fagkunnskap om medikamenter m.m i bunn. Fryder meg over utfordringene, og det å ha en uforutsigbar hverdag. Satser fullt på vikarkurs så snart det lar seg gjøre! Er klar over at det er dem som ikke synes noe om dette, men den diskusjonen tar jeg ikke her.

 

Ang. fordelingen av kvinner & menn ser jeg ikke på dette som et problem, tvert imot! ;)

 

Dette var også da mitt "heisann!"-innlegg, bare så den biten er overstått. Hallais.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Du er i samme bås som meg, satser også på skoleplass til høsten. Selv om jeg søker sykepleie er det akuttmedisin som ligger mitt hjerte nærmest, og drømmen om å få betalt for å jobbe på ambulanse virker mindre og mindre fjern. Ja det høres litt rart ut, jeg tar sykepleie for å jobbe på ambulanse... så hvorfor ikke ta ambulansefag? Tja, det har nok noe med situasjonen jeg befinner meg i. Merker jeg er sulten på kompetanse, og ser for meg at jeg ville følt meg trygg i yrket med utvidet fagkunnskap om medikamenter m.m i bunn. Fryder meg over utfordringene, og det å ha en uforutsigbar hverdag. Satser fullt på vikarkurs så snart det lar seg gjøre! Er klar over at det er dem som ikke synes noe om dette, men den diskusjonen tar jeg ikke her.

 

Ang. fordelingen av kvinner & menn ser jeg ikke på dette som et problem, tvert imot! ;)

 

Dette var også da mitt "heisann!"-innlegg, bare så den biten er overstått. Hallais.

 

Jeg vil bare ønske deg velkommen hit :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Your content will need to be approved by a moderator

Guest
You are commenting as a guest. If you have an account, please sign in.
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoticons maximum are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

×