Har dere opplevd hjertestans?

[Cathrine]

Lurer på hvor mange det er her som har opplevd hjertestans, og i tilfelle hvordan gikk det?

Jeg har jobbet endel år på sykehus, men merkelig nok har jeg bare opplevd dette en gang.

Typisk nok måtte dette skje på den første vakten min etter å ha vært hjemme i 2 års permisjon. Det var attpå til helligdag, så vi var få på jobb. Jeg hadde bare vært på jobben i en time, hadde knapt rukket å få rapport, snakk om "flying start".

Den andre sykepleieren som var på jobb var opptatt, så da ble jeg og en ekstravakt stående med dette alene til anestesien kom og tok over.

Det var en mann som hadde hodeskade og delir, plutselig stopper hjertet og han får hjerte og respirasjonstans.

Jeg ble jo helt svett, men jeg og ekstravakten starter med HLR. Pasienten døde dessverre, men i følge anestesien hadde vi heldigvis klart å opprettholde en tilfredstillende sirkulasjon og ventilasjon av pasienten.

Det verste var vel egentlig alle de tilleggsmedisinene anestesien skulle ha. Jeg hadde jo ikke vært der på 2 år og strevde med å finne frem i medisinskapet, men det gikk jo. Var bare utrolig stressende...

 

Jeg har vært borti respirasjonstans også. en nakkeskade med kronisk bronkitt. Hun strevde med mye ekspectorat og plutselig får hun respirasjonstans. Jeg kontaktet akutt teamet og vi startet munn til munn metode. Vi fikk heldigvis raskt igang respirasjonen igjen, så da anestesilegen kom pustet hun fint.

Men da fikk jeg en kommentar jeg aldri kommer til å glemme: " hvorfor tilkalte du meg når hun puster" !?!?!

Hadde vi ringt etter dem i hytt og pine skulle jeg ha forstått det, men det var ytterst sjeldent de ble tilkalt.

[sol]

Jeg har oppplevd hjertestans ganske nylig, på sykehjem. Siden det ikke var avklart noe R -, og jeg hadde utvidet ansvar på en annen avd hvor dette skjedde og dermed ikke kjente noe til pasienten, måtte jeg jo starte HLR. Vi holdt på i 15 min før ambulansen kom, og hadde klart å opprettholde hjerterytme. Ambulanseteamet holdt på i vel en 30 min etterpå, men pasienten døde. Heldigvis. Hadde vel ikke vært mye til liv å våkne opp til etter å ha vært "død" i en halvtime. Fæl opplevelse dette, for det bød meg så imot å gjennopplive denne gamle mannen, jeg syns stort sett de skal få lov å dø når de får hjertestans på et sykehjem. Skulle mye heller bare sittet på sengekanten hans og holdt hånda, det ville føles mer som å vise han respekt enn å dra han ned på golvet og gyve løs. Jaja, nok en utfordring som sykehjemmene har - ta en avgjørelse i journal på hvor aktiv behandling som skal gis.

[Cathrine]

En lei opplevelse dette Kan ikke være særlig tilfredstillende å holde på med gjenopplivning, når man egentlig føler det beste hadde vært å la mannen dø i fred...

Var dette din første gjenopplivning, eller hadde du gjort det før?

Det var jo flott at du klarte å opprettholde hjerterytmen. Det er jo trilfredstillende å se at man gjør dette riktig.

[Litago]

I løpet av de årene jeg jobbet på sykehust, så var jeg faktisk bare med på en stans hvor det var aktuelt å starte resucitering, og da hadde jeg ingen aktiv rolle, jeg var den som sto og noterte hva som ble gitt av medikamenter etc.

Pasienten overlevde i første omgang, men døde litt senere på intensivavdelingen.

 

Ganske utrolig at jeg ikke "fikk med meg" mer enn denne ene gangen, for stans hade vi jo rett som det var. Men jeg var aldri på jobb, eller var på en annen gruppe eller lignenden.

[nikki]

ikke opplevd.....eller har vært til stede når pasienter dør,men de har ikke skullet ha gjenopplivning.

men sett krisetemaet løpe avgårde på sykehuset da.. men da ikke vært min gruppe

[infeksøs]

Jeg har opplevd en del stanser. Noen har klart seg, andre ble gjennopplivet men døde etter en stund på intensiven, andre igjen har vi ikke klart å få igang.

Har hatt mye fokus på HLR på sykehuset, så nå klarer vi som regel å få gitt første støt innen halvannet minutt!

Husker første stansen som skremmende, men nå må jeg si at det er spennende og utfordrende selv om det er tragisk for pasienten.

[pilestrand]

Har opplevd endel hjertestanser, både ute i felt som privatpersjon og på hjerteovervåkningen jeg har jobbet. Har også jobbet noe med undervising og HLR kurs. Det er alltid hektisk og det oppleves nesten alltid like opprivende når det går galt. Det må da føles for deg ekstra vanskelig når det er lenge siden du har vært ute i faget og lenge siden du har jobbet og vært innom rutinene på din avdeling. Men det viktigeste er at man gjør noe, nesten hva som helst. For når et stansteam kommer etter kort tid har de dette drillet ut i fingerspissene. Hvis du da er ansvarshavende sykepleier blir det nesten kun din oppgave å holde oversikt, altså medisinsk sett, over pasienten. Gi relevant informasjon til ansvarlig lege på stedet.

 

Det er leit å oppleve å få kjeft i slike stressende situasjoner, men jeg tror noe av årsaken til det er at også andre enn deg også opplever dette som ganske stressende. Men det skulle ikke ha forekommet.

[Cathrine]

Har opplevd endel hjertestanser, både ute i felt som privatpersjon og på hjerteovervåkningen jeg har jobbet. Har også jobbet noe med undervising og HLR kurs. Det er alltid hektisk og det oppleves nesten alltid like opprivende når det går galt. Det må da føles for deg ekstra vanskelig når det er lenge siden du har vært ute i faget og lenge siden du har jobbet og vært innom rutinene på din avdeling. Men det viktigeste er at man gjør noe, nesten hva som helst. For når et stansteam kommer etter kort tid har de dette drillet ut i fingerspissene. Hvis du da er ansvarshavende sykepleier blir det nesten kun din oppgave å holde oversikt, altså medisinsk sett, over pasienten. Gi relevant informasjon til ansvarlig lege på stedet.

 

Det er leit å oppleve å få kjeft i slike stressende situasjoner, men jeg tror noe av årsaken til det er at også andre enn deg også opplever dette som ganske stressende. Men det skulle ikke ha forekommet.

Først vil jeg ønske deg velkommen hit pilestrand

Ja det var stressende, men heldigvis fikk jeg tilbakemelding fra akutt teamet at jeg hadde gjort en tilfredstillende jobb. Til tross for mitt stress sitter jeg igjen med en positiv opplevelse etter samarbeidet med dem. De var virkelig flinke til å gi tilbakemelding.

 

Den andre anestesilegen jeg refererte til, som ble "sur" da han ble tilkalt, ja han må ha hatt en dårlig dag eller noe slikt. Heldigvis var jeg erfaren og visste at jeg hadde vurdert rett, men jeg tenkte i mitt stille sinn, tenk om jeg hadde vært nyutdannet og usikker, da hadde det vært uheldig å møte en slik lege....

Men når dette er sagt så har jeg alltid ellers hatt et veldig godt samarbeid med anestesien. De har alltid vært imøtekommende og hyggelige

Kanskje det var litt av grunnen til at jeg ble ekstra overrasket over denne anestesilegens kommentar...

 

Ja du som jobber på hjerteovervåkning må virkelig være drillet i hjertestans!

Kryss fingre, jeg har aldri opplevd hjertestans som privatperson. Flaks for de som har vært i nærheten av deg da de fikk hjertestans, at du har så god erfaring;) Hvordan har det gått med disse personene?

[pilestrand]

Noe sånn drillet i hjertestans føler jeg meg ikke. Det er alltid ting jeg føler at jeg skulle ha gjort anderledes. Det er alltid litt "kjeft" å få fra andre, og tilbakemeldinger om at ting kunne vært gjort anderledes.

 

Hatt to stanser ute som privat person. Den ene gikk veldig bra, mens den andre gikk ikke så bra. Grunnen til at det gikk så forskjellig er at det var alder, tidsaspekt og grunnsykdom som var avgjørende. Den ene var en ung mann, ellers frisk, mens den andre var ei meget gammel dame som hadde hatt stans lenge før jeg kom til stedet, men de som var der hadde ikke startet HLR.

[mander]

Jeg har aldri opplevd en hjertestans *bank i bordet*, og gruer meg til den dagen det skulle skje. Jeg vet jo teoretisk hva jeg skal gjøre, men når man plutselig står der så handler vel jeg som en robot (og får en kjempereaksjon etterpå).

 

Om jeg skulle finne en av mine pasienter i sengen med hjertestans, drar jeg pasienten rett ned i gulvet med en gang eller roper jeg etter hjelp slik at vi er to stk som drar pasienten ned? Dette har jeg undret litt på...

[infeksøs]

Hvorfor vil du ha pasienten ned på gulvet? Er det senger hjemme hos folk du mener?

En sykehusseng fungerer utmerket, ta av hjertebrettet (hodeenden) på sengen og få denne under pasienten - da har du lett tilgang til hodet (for baging, evt intubering) og en hard plate under pasienten. Mye lettere å jobbe med pasienten i rett høyde.

[mander]

Slike senger har vi ikke, men skjønner at det vil fungere bedre.

[hannemor]

Jeg har aldri opplevd en hjertestans *bank i bordet*, og gruer meg til den dagen det skulle skje. Jeg vet jo teoretisk hva jeg skal gjøre, men når man plutselig står der så handler vel jeg som en robot (og får en kjempereaksjon etterpå).

 

Om jeg skulle finne en av mine pasienter i sengen med hjertestans, drar jeg pasienten rett ned i gulvet med en gang eller roper jeg etter hjelp slik at vi er to stk som drar pasienten ned? Dette har jeg undret litt på...

 

Man vet vel aldri hvordan man reagerer før man har opplevd noe slikt tror jeg, men det hjelper nok å tenke gjennom hva man ville gjort på forhånd, og trene så man er forberedt om noe skulle oppstå.

1.Sjekke om pasienten puster, om det er fremmedlegemer i munnen og om h*n reagerer på tilrop, risting etc

2.Hvis ikke: tilkalle hjelp og samtidig starte BHLR,ta av hjertebrettet der det er mulig.(Det ville jeg ha sjekket og testet ut før en evt.situasjon skulle oppstå).Om det ikke lar seg gjøre innen rimelig tid ville jeg forsøkt å få pas. ned på gulvet,hadde lagt en dyne på gulvet og dratt pas. ned ved hjelp av lakenet f.eks.Ville ikke ventet til hjelpen kommer,om det tok lang tid...noe det som oftest ikke gjør når det går en alarm på sykehus/sykehjem.

[hannemor]

Slike senger har vi ikke, men skjønner at det vil fungere bedre.

 

Nå ser jeg at dere ikke har slike senger.. veldig dumt det da...Synes forresten at vi burde ha førstehjelpskurs oftere på sykehjem og i boliger, der er vi ofte ikke så forberedt på slike akutte situasjoner, siden vi opplever de ganske sjeldent. Der jeg har jobbet har de vært veldig nøye med brannkurs hvert år og praktisk trening ifht. dette.Har da f.eks trent på å redde noen ut av et brennende rom,sjekket ut mulige fluktveier der vi jobbet osv. Skulle absolutt hatt noe liknende med førstehjelp også.Det var vel ikke helt svar til deg men..bare noen tanker

[Cathrine]

Hatt to stanser ute som privat person. Den ene gikk veldig bra, mens den andre gikk ikke så bra. Grunnen til at det gikk så forskjellig er at det var alder, tidsaspekt og grunnsykdom som var avgjørende. Den ene var en ung mann, ellers frisk, mens den andre var ei meget gammel dame som hadde hatt stans lenge før jeg kom til stedet, men de som var der hadde ikke startet HLR.

 

Så flott at du klarte å redde mannen

[Cathrine]

Jeg har aldri opplevd en hjertestans *bank i bordet*, og gruer meg til den dagen det skulle skje. Jeg vet jo teoretisk hva jeg skal gjøre, men når man plutselig står der så handler vel jeg som en robot (og får en kjempereaksjon etterpå).

 

Om jeg skulle finne en av mine pasienter i sengen med hjertestans, drar jeg pasienten rett ned i gulvet med en gang eller roper jeg etter hjelp slik at vi er to stk som drar pasienten ned? Dette har jeg undret litt på...

 

Jeg ville også gjort som hannemor, tilkalt hjelp og så gått inn til pasienten igjen og begynt HLR, eventuelt dratt pasienten ned på gulvet i ditt tilfelle. Tiden er jo viktig, man har ikke tid til å vente, men man må jo først varsle at noe skjedd så man fort får hjelp. Har dere alarmsystem der du jobber? For da er det bare å dra i alarmen og sette igang HLR.

 

Forstår du gruer deg, men er du forberedt mentalt på hva du skal gjøre, slik som du er, blir man ihvertfall ikke handlingslammet

[Strandmk]

Har opplevd tre hjertestanser prehospitalt, hvorav en fikk gjenopprettet egenrespirasjon og sirkulasjon 6min etter nødmeldingen kom inn til 113, en omkom på stedet (traumeutløst hjertestans) og den siste fikk vi i gang etter 45 min, men vedkommende døde innen et døgn på sykehus.

Man kan aldri forberede seg godt nok på en hjertestans, men jo mer man trener, jo lettere og raskere går det å sette i gang de rette tiltakene når man først kommer ut for en slik situasjon.

[Guest nina]

Jeg hadde nettopp tatt HLR kurs, ( og takk for det!!!)og kom på nattevakt, gikk runden min og en av pasientene skulle ha en evnt imovane. Jeg gikk og hentet og når jeg kommer tilbake får jeg ikke kontakt med han. ringer stansteamet med en gang og rekker ikke sete igang med noe før de kommer. Jobbet på hjerteposten, og hjerteovervåkningen hvor teamet var er i etg under oss.

Han som hadde HLR kurset kjente meg igjen så jeg fikk være med å komprimere. Pasienten greide seg, var på intensiven et par dager:)

 

Ellers har jeg vært med på flere stans på hjerteavd, men ting skjer så fort, de som f.eks ligger på telemetri og stanser der kommer teamet løpende uten å gi beskjed:)

[Guest Anita]

Jeg har oppplevd hjertestans ganske nylig, på sykehjem. Siden det ikke var avklart noe R -, og jeg hadde utvidet ansvar på en annen avd hvor dette skjedde og dermed ikke kjente noe til pasienten, måtte jeg jo starte HLR. Vi holdt på i 15 min før ambulansen kom, og hadde klart å opprettholde hjerterytme. Ambulanseteamet holdt på i vel en 30 min etterpå, men pasienten døde. Heldigvis. Hadde vel ikke vært mye til liv å våkne opp til etter å ha vært "død" i en halvtime. Fæl opplevelse dette, for det bød meg så imot å gjennopplive denne gamle mannen, jeg syns stort sett de skal få lov å dø når de får hjertestans på et sykehjem. Skulle mye heller bare sittet på sengekanten hans og holdt hånda, det ville føles mer som å vise han respekt enn å dra han ned på golvet og gyve løs. Jaja, nok en utfordring som sykehjemmene har - ta en avgjørelse i journal på hvor aktiv behandling som skal gis.

 

Tenkte jeg skulle fotelle min erfaring. Så det var noen som skrev "heldigvis" at en mann døde etter å ha hatt stans i 45 min. Min farfar hadde nå for noen dager siden stans i 40 min,... Han var heldig, og det ble startet med hjertekompresjon etter noen minutter. Når vi kom på sykehuset å han lå i "kunstig" koma, hadde vi ikke stort håp, men etter nedkjøling og oppvarming ble han vekt to dager etter. Det er nå fire dager siden og han er klar og våken. Ligger selvsagt fortsatt og hviler men er helt adekvat og seg selv! Tenkte dette kunne være en liten motivasjon neste gang noen kommer borti en slik situasjon og ikke tenker at det er "over" og at personene blir "grønnskak" fordi om en holder på med HLR i lang tid. I farfar sin situajon , så reddet dette livet hans. HAn er forresten 75 år og har koronarsykdom fra før.

Derer sykepleiere gjør en bra jobb!

[Guest Tanita]

Hei!

 

Jeg er læring som helsefagarbeider, er på 3. året. Opplevde dette 2. dagen i læreperioden (er utplassert i hjemmesykepleie). Vi fikk alarm på kontoret og jeg og veilederen min måtte rykke ut med en gang. Jeg følte dette ble veldig feil at jeg måtte være en av de som skulle rykke ut til en slik alarm i og med at jeg er såpass "ny" i yrket og hadde nettopp begynt i hjemmesykepleien. Vi begynte med en gang med HRL og fortsatte til ambulansen kom etter ca 10 min. Jeg går nå mye alene på jobb og er like nervøs hver gang jeg går inn til en bruker. Hver gang vi får melding om at vi skal teste alarmen hjemme hos brukeren får jeg en ekkel følelse inni meg når jeg hører denne alarmlyden. Vi snakket litt om episoden etter vi kom inn, men ikke nok til at jeg føler meg trygg nok. Hva skal jeg gjøre etter en slik hendelse? Føler jeg er litt storkrevende når jeg tar dette oppigjen nå, og føler at jeg trenger å snakke om det. Er et halvt år siden det skjedde. Vil bli trygg på dette, men samtidig er det en veldig ekkel situasjon å komme over når en bare er 18 år.

 

Håper noen kan komme med noen gode ord som kan komme til god hjelp

[Cathrine]

Hei,

Ja jeg forstår at dette var en vanskelig opplevelse for deg. Det er ingen god følelse og gå rundt å være redd for å oppleve dette igjen.

Mitt tips er å snakke med veilederen din, du trenger nok å bearbeide dette og du er ikke kravstor som ønsker det. En ting til som kan trygge deg er å gå igjennom alt som man skal gjøre ved en eventuelt hjertestans eller andre akutte hendelser. Vet man eksakt hva man skal gjøre og har gjennomgått dette i tankene mange ganger blir man tryggere og gjør en bedre jobb i slike situasjoner.

[saphire]

Jeg opplevde mitt første stans for et knappe måned siden. Da hadde jeg jobbet som sykepleier ca 9 mnd på en kirurgisk avd.

Vi hadde en eldre dame som var meget syk innlagt, diverse hjerte/kar lidelser i bakgrunn. Når vi stelte henne denne morgingen tenkte jeg i mitt stille sinn at her kunne situasjonen snu raskt da hun var respiratorisk påvirket under stellet selv med O2. Etter stellet lå hun godt tilrette, vitale målinger ble tatt uten noe spesielt å antyde foruten litt vekslende Spo2 (mellom 87-95 %, la på litt ekstra oksygen og la pasienten i høyt ryggleie. Vi går ut av rommet og har hyppig tilsyn hos pasienten den neste timen. Men plutselig blir jeg tilkalt av den sykepleieren som har pasienten, og jeg så raskt at det var noe alvorlig galt. Pasienten var ikke kontaktbar, grålig i ansiktet, munnen åpen og tok ingen åndedrag. Helt grusom følelse når jeg sto der, tiden gikk saaaakte før jeg klarte å liksom summe meg til å si "dama puster jo ikke". Det følte ut som en evighet før vi begge liksom kom til en konkluksjon på at vi trykker på stansalarmen. Etter det gikk alt kjempefort. Jeg viste at det var en lege i naborommet, så jeg løp for å få han til å komme. Deretter begynte han med komprimeringene, og jeg fikk funnet frem pocketmasken. Sa rett ut til legen at "dette har jeg aldri gjort før", men jeg gjorde mitt beste. Desverre viste det seg at tungen sperret for luftrøret (selv med kjevegrep), slik at all luft jeg pustet inn kom kun i munnen hennes og ikke til lungene. Det var ikke før stansteamet kom og inntuberte henne at de fikk til skikkelig innblåsning med lærdalsbagen. Pulsen var vel egentlig litt i gang hele tiden, men hun fikk aldri igjenn egen respirasjon. De valgte å avslutte AHLR på bakgrunn av alder og tidligere sykdom. Pasienten lå vel en 10 min etterpå med følbar puls og overflatisk respirasjon før hun døde.

 

Sånn i etterkant er jeg "glad" for at jeg opplevde det, det var på en dagvakt med mange dyktige kollegaer rundt meg. Jeg sitter igjenn med dyrbar lærdom på ting jeg ikke husket på denne gangen. Eks at de elektriske sengene har en hurtigspak for hjertestans (som sørger for flatt leie), jeg kommer forhåpentligvis til å huske hjertebrettet fortere neste gang( det var en kollega som gjorde det), i tilegg at jeg tidligere fjerner puta bak hode til pasienten. Det er DYRBAR lærdom da et liv har gått tapt, men stansteamet sa vi gjorde alt rett, og at ingeting ville nok ha endret på utfallet i denne situasjonen. De mistenkte et massivt blodpropp, enten til hjernen eller lungeemboli.

[Bona fide]

Dette er veldig lærerik lesning. Setter veldig pris på at dere deler av erfaringen deres. Tenker en del på at jeg en dag nok kommer til å stå i denne situasjonen. Veldig greit å se hvordan dere resonnerer i ettertid, så kanskje jeg kan være litt bedre forberedt den dagen jeg står der. Selv om det nok aldri går an å forberede seg fullt og helt på sånt.